PLAGE, TORTUR OG GRUSOMHET

Må Abû Lahabs hender visne

Huset til vår Mester, Profeten, lå mellom husene til Abû Lahab og Uqba ibn Mu‘ayt, to voldsomme polyteister. De prøvde å plage vår elskede Profet ved enhver anledning. Ja, om natten kastet de dyrevommer foran døren til vår Mester Rasûlullah. Hans farbror Abû Lahab nøyde seg ikke med dette, men plaget Ham ved å kaste stein på Ham fra huset til naboen Adiy.

Hans kone, Umm Jamîl, var ikke et hår bedre enn ham; hun strødde tornete grener som hun hadde samlet, på de veiene Rasûlullah skulle gå, for at de skulle stikke Hans velsignede føtter. En dag, mens Abû Lahab holdt på å tømme skitt som han hadde tatt med, foran døren til vår Mester, Profeten, fikk Hadrat Hamza se ham. Han løp straks til, grep sin bror Abû Lahab og tømte skitten over hodet hans.

Etter disse plagene fra Abû Lahab og hans kone ble Sûrah at-Tabbat, som begynner med: «Må Abû Lahabs hender visne, og de visnet», åpenbart om dem. Da Abû Lahabs kone, Umm Jamîl, hørte at en Sûrah var blitt åpenbart om dem, begynte hun å lete etter Rasûlullah. Da hun fikk vite at Han var ved Kâ‘ba, tok hun en stor stein og gikk dit. Hadrat Abû Bakr ble i det øyeblikket æret med å samtale med vår Profet.

Da han så Umm Jamîl med en stein i hånden, sa han: «O Rasûlullah! Umm Jamîl kommer. Hun er en meget ond kvinne; jeg er redd hun vil skade Deg. Om Du bare ville trekke Deg til side, så Du ikke blir utsatt for plage!» Vår Mester Rasûlullah sa: «Hun kan ikke se meg.» Umm Jamîl stilte seg foran Hadrat Abû Bakr og sa disse nedrige ordene: «O Abû Bakr! Si meg fort, hvor er den vennen din? Han har laget spottedikt om meg og min mann og talt ille om oss. Er Han dikter, så er både jeg og min mann diktere. Nå lager også jeg spottedikt om Ham. Vi setter oss opp mot Ham, vi godtar ikke at Han er Profet, og vi liker ikke Hans religion. Jeg sverger at hvis jeg hadde sett Ham, ville jeg ha slått denne steinen i hodet på Ham …» Da Hadrat Abû Bakr sa: «Min Mester er ikke dikter, og Han har ikke laget spottedikt om deg», gikk Umm Jamîl sin vei. Hadrat Abû Bakr vendte seg mot vår Mester, Profeten, og spurte: «O Rasûlullah! Så hun Deg ikke?» Han svarte: «Hun så meg ikke. Allahu ta‘âlâ gjorde hennes øyne ute av stand til å se meg.»2

Av de velsignede døtrene til vår Mester, Profeten, var Hadrat Umm Gulthum forlovet med Abû Lahabs sønn Utayba, og Hadrat Ruqayya var forlovet med Utba, Abû Lahabs andre sønn. Men de var ennå ikke gift.

Etter at Sûrah at-Tabbat var åpenbart, kom Abû Lahab, som hadde gjort seg fortjent til Jahannam, hans kone og de fremste av Quraysh med dette tilbudet til Utba og Utayba: «Ved å forlove dere med Hans døtre har dere lettet Hans byrde. Skill dere fra Hans døtre, så Han kommer i vanskeligheter. Vi skal skaffe dere hvilken jente dere vil, fra Quraysh.» De godtok tilbudet og sa: «Greit, vi har skilt oss fra dem.» Den ussele Utayba gikk enda lenger; han kom til vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og fornærmet Ham med disse ordene: «O Muhammed! Jeg anerkjenner verken Deg eller Din religion. Og jeg har skilt meg fra Din datter. Fra nå av skal verken Du like meg eller jeg Deg! Verken skal Du komme til meg, eller jeg komme til Deg!» Så gikk han løs på vår elskede Profet og grep Ham i kragen. Han rev Hans skjorte i stykker og fornærmet Ham. Da ba vår elskede Profet: «O min Rabb! Send et av Dine villdyr over ham!» Da den ulykksalige Utayba gikk og fortalte sin far hva som hadde skjedd, sa Abû Lahab: «Jeg er redd for Muhammeds bønn mot min sønn.» Noen dager senere sendte Abû Lahab sin sønn Utayba til Damaskus i handelsærend. Karavanen hadde slått leir for natten på et sted som heter Zarka. En løve begynte å streife omkring. Så snart Utayba så dette, sa han: «Ve meg! Jeg sverger at Muhammeds (’alaihis-salâm) bønn er blitt hørt! Denne løven kommer til å ete meg! Selv om Han er i Mekka, er Han min drapsmann!» Litt senere forsvant løven. De lot Utayba sove på et høyt sted. Om natten kom løven tilbake. Den snuste på hver eneste person i karavanen, gikk bort til Utayba og sprang på ham. Den rev opp magen hans, grep hodet hans og drepte ham med et fryktelig bitt. Mens Utayba døde, skrek han: «Var det ikke det jeg sa, at Muhammed er den mest sannferdige av alle mennesker?» Da Abû Lahab hørte at sønnen var blitt revet i stykker av en løve, gråt han og sa: «Var det ikke det jeg sa, at jeg var redd for Muhammeds bønn mot min sønn?»3

«Må Abû Lahabs hender visne (måtte han gå til grunne), og de visnet. Hans rikdom (som han arvet fra sin far) var ham ikke til nytte, heller ikke det han hadde tjent. Han skal komme inn i en flammende ild, og hans kone som bærer av ved, med et tvunnet tau om halsen.» Tabbat: 1–5

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) kalte menneskene til den evige lykksalighet og strevde for å redde dem fra å brenne i Jahannam ved å kalle dem til å tro på Allahu ta‘âlâs eksistens og enhet. Men polyteistene fortsatte med avgudsdyrkelsen og sa: «Dette er våre fedres religion.» Vår Mester, Profeten, kalte dem til å leve et menneskeverdig liv, til å være verdige og ærefulle, til å komme seg bort fra verdiløshet og til å stige til høye, opphøyde rang. Men de holdt fast ved sin stahet. Abû Lahab var den fremste av dem som fornærmet og plaget Ham. Han fulgte stadig etter Rasûlullah og prøvde å få folk til ikke å høre på Ham og å så tvil i deres sinn. Hver gang vår Mester Rasûlullah sa på møteplasser og markeder: «O mennesker! Si Lâ ilâha illallah, så dere kan bli frelst!», kom han straks etter Rasûlullah og sa: «O mennesker! Han som talte til dere, er min brorsønn. Pass dere for å tro på Hans ord. Hold dere borte fra Ham!»

En dag holdt Muhammed ’alaihis-salâm på å utføre namâz ved Kâ‘ba ash-sharîf. En gruppe på syv polyteister, som hørte til de fremste blant Quraysh, kom og satte seg i nærheten av Rasûlullah. Abû Jahl, Shayba ibn Rabîa, Utba ibn Rabîa og Uqba ibn Abî Mu‘ayt var blant dem. Restene og vommen av en kamel som var blitt slaktet dagen før, lå der omkring. Den foraktelige Abû Jahl vendte seg til dem som var rundt ham, og kom med et stygt forslag: «Hvem av dere vil ta den kamelvommen og legge den mellom Muhammeds to skuldre når Han går ned i sajda (nedkastelsen i namâz)?» Uqba ibn Abî Mu‘ayt, den grusomste, den mest brutale, den mest hensynsløse og den mest ulykksalige av dem, reiste seg straks og sa: «Det skal jeg gjøre.» Han la vommen med alt innholdet på vår Profets velsignede skuldre mens Han var i sajda. Polyteistene som så på, brøt ut i høy latter. Vår Mester, Profeten, forlenget Sin sajda og løftet ikke Sitt velsignede hode. I det samme så Abdullah ibn Mas‘ûd, en av Ashâb al-kirâm, hva som foregikk. Han har fortalt om denne hendelsen slik:

«Da jeg så Rasûlullah i den tilstanden, fór blodet til hodet på meg. Men jeg hadde verken folk eller stamme som kunne beskytte meg mot polyteistene. Jeg var alene og svak. I det øyeblikket hadde jeg ikke engang kraft til å si noe. Jeg ble stående og så på Rasûlullah i dyp sorg.

Hadde jeg bare hatt makt eller en beskytter som kunne verne meg mot polyteistene, så jeg kunne ha tatt det de hadde lagt på Rasûl ’alaihis-salâms velsignede skuldre, og kastet det bort! Mens jeg sto og ventet slik, fikk Rasûlullahs datter Hadrat Fâtima vite om det. Fâtima var den gang et barn. Hun kom løpende og kastet bort det som lå på farens skuldre. Hun sa harde ord og ba mot dem som hadde gjort dette mot hennes far. Etter at vår Mester Rasûlullah hadde fullført Sin namâz som om ingenting hadde hendt, sa Han tre ganger:

‘O min Allah! Jeg overlater denne gruppen av Quraysh til Deg! O min Allah! Jeg overlater Abû Jahl Amr ibn Hishâm til Deg! O min Allah! Jeg overlater Utba ibn Rabîa til Deg! O min Allah! Jeg overlater Shayba ibn Rabîa til Deg! O min Allah! Jeg overlater Uqba ibn Mu‘ayt til Deg! O min Allah! Jeg overlater Umayya ibn Halaf til Deg! O min Allah! Jeg overlater Walîd ibn Utba til Deg! O min Allah! Jeg overlater Umâra ibn Walîd til Deg!’

Da polyteistene hørte denne bønnen, holdt de opp med å le. De begynte å bli redde, for de trodde at de bønnene som ble bedt i Baitullah, ble hørt. Vår Mester, Profeten, sa til Abû Jahl: ‘Wallahi, enten holder du opp med dette, eller så lar Allahu ta‘âlâ en ulykke ramme deg.’ Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ at jeg i Badr-ghazâen (slaget ved Badr) så hver og en av disse menneskene som Rasûlullah hadde nevnt ved navn, bli drept, og at de ble kastet i Badr-graven som kadavre som stinket av heten.»

En dag sa Abû Jahl til Quraysh-polyteistene i Baitullah: «O Quraysh-folk! Som dere ser, nøler ikke Muhammed med å laste vår religion, å tale imot våre avguder og våre fedre som tilba dem, og å se på oss som tåper. Jeg sverger foran dere at i morgen, når Han kommer hit og går ned i sajda under namâz, skal jeg slå Ham i hodet med en stein så stor at jeg knapt kan bære den. Etter det får dere beskytte meg mot Abdulmuttalibs sønner eller la være. Når jeg har drept Ham, får Hans slektninger gjøre med meg hva de vil …» Polyteistene som var der, egget ham opp og sa: «Bare du dreper Ham, så sverger vi at vi skal beskytte deg og ikke utlevere deg til noen!» Om morgenen kom Abû Jahl til Kâ‘ba med en diger stein i hånden. Han satte seg hos polyteistene og begynte å vente. Som vanlig kom vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) til Baitullah og begynte å utføre namâz. Abû Jahl reiste seg og gikk mot Rasûlullah for å slå Ham med steinen. Alle polyteistene fulgte spent med på det som skjedde. Da Abû Jahl kom nær Rasûlullah, begynte han plutselig å skjelve. Den store steinen falt ut av hendene hans, ansiktet ble askegrått, og han trakk seg tilbake i stor redsel. Polyteistene gikk forbauset bort til ham og spurte: «O Amr ibn Hishâm! Si oss hva som skjedde!» Abû Jahl sa: «Akkurat da jeg løftet steinen for å drepe Ham, dukket det opp en vill kamel foran meg. Jeg sverger at jeg aldri i mitt liv har sett eller hørt om en så høybeint, skarptannet og fryktinngytende kamel. Hadde jeg gått det minste nærmere, ville den helt sikkert ha drept meg.» En annen dag samlet Abû Jahl igjen polyteistene og spurte: «Utfører Abdullahs farløse namâz her og gnir ansiktet Sitt mot jorden?» De svarte: «Ja.» Abû Jahl, som allerede ventet dette svaret, sa: «Hvis jeg ser Ham slik, skal jeg knuse hodet Hans med foten min.» En dag sto Profetenes Mester i namâz ved Kâ‘ba. Abû Jahl satt sammen med vennene sine. Han reiste seg og gikk mot Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Han kom helt nær. Men plutselig begynte han å flykte, mens han tørket seg i ansiktet med hånden. Polyteistene gikk bort til ham og spurte: «Hva er det som har hendt deg?» Abû Jahl svarte: «Det åpnet seg en ildgrav mellom oss. Da jeg så noen som stormet mot meg, snudde jeg.» Hver gang fremstående polyteister som Walîd ibn Mugîra, Abû Jahl (Amr ibn Hishâm), Aswad ibn Muttalib, Umayya ibn Halaf, Aswad ibn Abdiyagwas, Âs ibn Wâil og Hârith ibn Qays så Rasûlullah, hånet de Ham og sa: «Han innbiller seg at Han er profet, og at Jabrâîl kommer til Ham.» En dag da Habîb al-akram var meget bedrøvet over disse ordene deres, kom Jabrâîl ’alaihis-salâm og brakte noen âyat al-karîmaer. I betydning:

«(O Min Rasûl!) Sannelig, også de Profetene som ble sendt før Deg, ble hånet. Men de som hånet dem (Profetene), ble fullstendig omringet av ulykke og pine som gjengjeld for hånen.»4 «Sannelig, Vi er nok mot dem som håner Deg, de som setter en annen gud ved siden av Allahu ta‘âlâ. De skal snart få vite (hva som venter dem). Vi vet sannelig at Ditt bryst snører seg sammen og at Du blir bedrøvet over det de sier (over at de setter medgud ved Allahs side, at de baktaler Qur’ân al-karîm og håner Deg).»5

«O Abû Jahl! Wallahi, enten holder du opp med dette, eller så lar Allahu ta‘âlâ en ulykke ramme deg.» Vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm

En dag, mens Universets Sultan utførte tawâf rundt Kâ‘ba ash-sharîf, kom Jabrâîl ’alaihis-salâm og sa: «Jeg har fått befaling om å gjøre det av med dem (dem som hånet Deg).» Kort etter gikk Walîd ibn Mugîra forbi. Jabrâîl ’alaihis-salâm spurte vår Profet: «Hva slags menneske er han som går forbi her?» Vår Mester, Profeten, svarte: «Han er en av Allahu ta‘âlâs verste tjenere.» Da pekte Jabrâîl ’alaihis-salâm på Walîds ben og sa: «Ham har jeg gjort det av med!» Litt senere gikk Âs ibn Wâil forbi. Da han spurte om ham og fikk det samme svaret, pekte han på magen hans og sa: «Ham har jeg også gjort det av med!» Da Aswad ibn Muttalib gikk forbi, pekte han på øynene hans, og da han så Abdiyagwas, pekte han på hodet hans. Og da Hârith ibn Qays gikk forbi, pekte han på magen hans. Så sa han: «O Muhammed! Allahu ta‘âlâ har reddet Deg fra deres ondskap. Snart skal hver og en av dem rammes av en ulykke.»

En torn stakk Âs ibn Wâil i foten. Hvor mange legemidler de enn brukte, fant de ingen bot for det. Til slutt svulmet foten hans opp og ble så tykk som en kamelhals, og han døde mens han ropte: «Muhammeds Allah har drept meg!»

Aswad ibn Muttalib ble blind. Jabrâîl ’alaihis-salâm gjorde ende på ham ved å slå hodet hans mot et tre.

Mens Aswad ibn Abdiyagwas var på et sted som heter Bâd as-samûm, ble ansiktet og kroppen hans kullsvarte. Da han kom hjem, kjente familien ham ikke igjen og jaget ham bort fra døren. Han døde mens han i sin fortvilelse slo hodet mot døren til sitt eget hus.

Hârith ibn Qays hadde spist saltet fisk. Han ble mer og mer tørst. Hvor mye vann han enn drakk, kunne han ikke slokke tørsten. Til slutt sprakk han. Og et jernstykke stakk Walîd ibn Mugîra i leggen. Såret hans grodde ikke. Han mistet mye blod og døde mens han ropte: «Muhammeds Allah har drept meg!»

Slik fikk hver av dem det de fortjente. Det ble også kunngjort i âyat al-karîmaer at polyteistene skal bli i Jahannam for evig. En dag møtte vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) Hakam ibn Abu’l-Âs. Etter at Han hadde gått fra ham, hånet Hakam Rasûlullah bak Hans rygg ved å forvri munnen, ansiktet og kroppen.

Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) så dette med profetskapets nûr, og da Han ba om at han måtte forbli slik, kom det en skjelving over Hakams kropp, og han forble slik til slutten av sitt liv.

Torturen mot Ashâb al-kirâm

Polyteistene plaget ikke bare vår Mester, Profeten; de torturerte også Hans ærefulle Ashâb (radiy-Allahu ’anhum). De valgte særlig ut dem som var fattige og hjelpeløse; uten å nøle utsatte de dem for undertrykkelse og for tortur som overgår all fatteevne. De som ble utsatt for mest tortur, var Bilâl al-Habashî, Zinnîra Hâtun, Khabbâb ibn Arat, Ammâr ibn Yâsar og hans familie (radiy-Allahu ’anhum ajma‘în). Noen av dem brente de med steiner som var glohete av solen; andre holdt de sultne og tørste og torturerte dem mens de sa: «Vend deg bort fra Muhammeds religion.» Men de holdt ut alle de uutholdelige plagene og forlot aldri Islâm.

Allah er én, Allah er én

Hadrat Bilâl, som var slave hos en polyteist ved navn Umayya ibn Halaf, var blitt muslim gjennom Abû Bakr as-Siddîq. Fordi Umayya likte Bilâl best av sine tolv slaver, hadde han gjort ham til vokter av avgudstemplet. Da Hadrat Bilâl ble muslim, stilte han alle avgudene i templet i sajda-stilling. Da Umayya fikk høre dette, ble han grepet av forferdelse. Han kalte ham til seg og spurte: «De sier at du er blitt muslim, og at du gjør sajda for Muhammeds Rabb. Er det sant?» Hadrat Bilâl svarte: «Ja, jeg gjør sajda for Allahu ta‘âlâ, Den Store og Opphøyde.» Da Umayya fikk dette svaret, som han avskydde, begynte han straks å plage og torturere ham. Midt på dagen, når solen sto rett over hodet, kledde han ham naken og brente ham ved å legge steiner som var glohete av solen, på hans nakne kropp. Etter at han hadde lagt noen av de brennende steinene på ryggen hans og stablet noen av dem på magen hans, sa han til ham: «Vend deg bort fra Islâm! Tro på avgudene Lât og Uzzâ!» Men Hadrat Bilâl bekjente hver gang sin tro og sa: «Allahu ta‘âlâ er én! Allahu ta‘âlâ er én!»

Jo mer Umayya ibn Halaf så denne tålmodigheten hans, desto mer rasende ble han, og han såret og torturerte kroppen hans ved å slepe ham over torner. Uten å bry seg om blodet som strømmet fra kroppen hans, sa Hadrat Bilâl: «O min Allah! Jeg er tilfreds med det som kommer fra Deg! O min Allah! Jeg er tilfreds med det som kommer fra Deg!» og holdt fast ved sin îmân. Hadrat Bilâl har fortalt om denne tilstanden slik:

«Den onde Umayya bandt meg i dagens hete og pinte meg om natten. Det var en het dag. Som alltid begynte han å torturere meg. Hver gang han for å få meg til å forlate Islâm sa: ‘Tilbe våre avguder! Fornekt Muhammeds Allah, fornekt Ham, fornekt Ham!’, sa jeg: ‘Allah er én! Allah er én!’ For å få utløp for sitt raseri la han den dagen en svært stor stein på brystet mitt. I det øyeblikket mistet jeg bevisstheten. Da jeg kom til meg selv igjen, så jeg at steinen var tatt av meg, og at solen var gått bak skyene. Jeg takket Allahu ta‘âlâ og sa til meg selv: ‘O Bilâl! Alt som kommer fra Janâb al-Haqq, er vakkert og godt.’»

En annen dag tok Umayya ibn Halaf igjen Bilâl al-Habashî ut for å torturere ham. Han kledde av ham klærne, så han bare hadde underklærne på, la ham på den glohete sanden i den brennende heten og stablet steiner på ham. Polyteistene samlet seg og torturerte ham hardt og sa: «Hvis du ikke vender deg bort fra din religion, dreper vi deg.» Under denne uutholdelige torturen sa han: «Allah er én! Allah er én!» I det samme gikk vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) forbi der. Da Han så Bilâl al-Habashîs tilstand, ble Han meget bedrøvet og sa: «Å si Allahu ta‘âlâs navn vil redde deg.»

Kort etter at Han var kommet hjem, kom Hadrat Abû Bakr. Han fortalte Abû Bakr om torturen Bilâl al-Habashî hadde måttet tåle, og sa: «Jeg er meget bedrøvet.» Hadrat Abû Bakr gikk straks dit. Han sa til polyteistene: «Hva vinner dere på å gjøre dette mot Bilâl? Selg ham til meg.» De sa: «Vi ville ikke selge ham om du så ga oss gull så mye som verden kan romme. Men vi kan bytte ham mot din slave Âmir.» Âmir, Hadrat Abû Bakrs slave, tok seg av hans handel og tjente mye penger. Foruten sine personlige eiendeler hadde han ti tusen gullmynter. Han var Hadrat Abû Bakrs medhjelper og ordnet alle hans saker. Men han var vantro og holdt fast ved sin vantro. Hadrat Abû Bakr sa: «Jeg har gitt dere Âmir med alle hans eiendeler og penger i bytte mot Bilâl.» Umayya ibn Halaf og de andre polyteistene gledet seg og sa: «Vi har lurt Abû Bakr.»

«(O Min Rasûl!) Sannelig, også de Profetene som ble sendt før Deg, ble hånet. Men de som hånet dem (Profetene), ble fullstendig omringet av ulykke og pine som gjengjeld for hånen.» An‘âm: 10

Hadrat Abû Bakr tok straks de tunge steinene av Bilâl al-Habashî og reiste ham opp. Bilâl al-Habashî var svak etter den harde torturen. Hadrat Abû Bakr tok ham i hånden og førte ham rett til vår elskede Profet og sa: «O Rasûlullah! I dag har jeg satt Bilâl fri for Allahs skyld.» Vår Mester Rasûlullah ble meget glad. Han ba mye for Abû Bakr. I det samme brakte Jabrâîl ’alaihis-salâm den 17. og 18. âyat al-karîmaen av Sûrah al-Layl, som forkynner at Abû Bakr er langt borte fra Jahannam. I disse âyat al-karîmaene heter det i betydning: «Den (som Hadrat Abû Bakr), som er meget gudfryktig (som holder seg borte fra shirk og synder), og som gir sin eiendom på det godes vei for å være ren i Allahu ta‘âlâs øyne (og for å oppnå det Allahu ta‘âlâ har lovet), er blitt holdt langt borte fra den (Jahannam).»

Ufattelig tortur

Hadrat Khabbâb ibn Arat var også en av dem som ble torturert for å tvinge ham til å forlate sin religion. Hadrat Khabbâb hadde heller ikke noen som tok seg av ham. Han var slave hos en polyteistisk kvinne ved navn Umm Anmâr.

Fordi han ikke hadde noen slektninger som kunne beskytte ham, samlet polyteistene seg, kledde av ham og rev opp kroppen hans med torner. Noen ganger kledde de hans nakne kropp i en jernskjorte og lot ham stå og vente i solen. De presset steiner som de hadde varmet opp i solen eller i ild, mot hans nakne kropp og sa: «Vend deg bort fra din religion! Tilbe Lât og Uzzâ!» Khabbâb holdt fast ved sin tro og sto imot dem ved å si: «Lâ ilâha ill-Allâh, Muhammedun Rasûl-Allâh.»

En dag samlet polyteistene seg og tente et bål på en åpen plass. De bandt Hadrat Khabbâb og førte ham dit. De kledde av ham og la ham på bålet. Enten skulle de få ham til å forlate sin religion, eller så skulle de brenne ham i ilden. Hadrat Khabbâb, som var lagt på ryggen midt i ilden, ba: «O min Allah! Du ser min tilstand; Du kjenner min situasjon. Gjør îmânen i mitt hjerte fast, og gi meg stor tålmodighet!» En av polyteistene satte foten på Hadrat Khabbâbs bryst. Men de visste ikke at Allahu ta‘âlâ beskytter de troende.

År senere, da de spurte Khabbâb om denne hendelsen, blottet han ryggen og viste brannmerkene og sa: «De tente et bål for meg, og så slepte de meg inn i det. Det var bare kjøttet mitt som slokket den ilden.»

Mens de torturerte Hadrat Khabbâb slik ute, pleide hans eier Umm Anmâr å gløde et jern i ilden og presse det mot hodet hans for å brenne ham og få ham til å vende seg bort fra sin religion. Han tålte alle disse smertene for sin religions skyld; han gjorde ikke det de krevde av ham, og vendte seg ikke bort fra sin tro.

En dag gikk Hadrat Khabbâb til vår elskede Profet og sa: «O Rasûlullah! Ute brenner polyteistene meg med ild hvor de enn ser meg. Hjemme brenner min eier Umm Anmâr hodet mitt med et glødende jern. Jeg ber inderlig om Din bønn!» Så viste han brannsårene på ryggen og hodet. Vår Profet fikk stor medlidenhet med ham. Han kunne ikke bære å se de lidelsene Hadrat Khabbâb tålte for ikke å forlate sin religion, og Han ba: «O min Rabb! Hjelp Khabbâb!» Janâb al-Haqq hørte straks Sin Rasûls bønn og ga Umm Anmâr en voldsom hodepine. Umm Anmâr stønnet hele natten til morgenen av hodepine. Man sa til henne at hun som botemiddel skulle brenne hodet med et jern glødet i ild. Til slutt kalte hun på Khabbâb og befalte ham å gløde jernstangen i ilden og brenne hodet hennes med den … Og Hadrat Khabbâb brente hodet hennes med jernet …

I Islâms første dager brydde ikke polyteistene seg stort om Khabbâb ibn Arat. Men antallet muslimer økte dag for dag. Til slutt ble de nødt til å ta saken på alvor. De økte torturen mot Hadrat Khabbâb. De slo og banket ham voldsomt, såret ham og la tortur på tortur.

Til tross for alt dette ga ikke Hadrat Khabbâb det minste etter når det gjaldt sin îmân. Men plagene og torturen var blitt uutholdelige. Han la frem det som skjedde, for Universets Mester og sa: «O Rasûlullah! Vil Du be om at vi må bli befridd fra den torturen vi lider under?»

Da sa vår Mester Rasûlullah: «Blant de ummatene som kom før dere, fantes det slike mennesker som fikk huden og kjøttet flådd og skrapt av med jernkammer, men selv ikke denne torturen kunne få dem til å vende seg bort fra sin religion. De ble saget i to fra issen og ned, men heller ikke denne torturen kunne få dem bort fra sin religion. Allahu ta‘âlâ vil helt sikkert fullføre dette (Islâm). Han vil gjøre den overlegen alle religioner, slik at en mann som rir alene på sitt ridedyr fra Sana‘a til Hadramout, ikke skal frykte noen annen enn Allahu ta‘âlâ, og ikke skal bekymre seg for noe annet enn at ulven skal angripe sauene hans. Men dere har det for travelt.» Og Han ba for ham og klappet ham på ryggen. Disse milde ordene fra Rasûlullah, som er legedom og næring for sjelene, lindret Khabbâbs smerter.

Hadrat Khabbâb hadde et betydelig beløp til gode, særlig hos Âs ibn Wâil, en voldsom polyteist. Han gikk til ham for å kreve det inn. Âs ibn Wâil sa til Khabbâb: «Med mindre du fornekter Muhammed, får du ikke det du har til gode.» Hadrat Khabbâb svarte: «Jeg sverger ved Allah at jeg aldri kan avvise og fornekte min Profet, verken i livet eller når jeg reiser meg fra graven etter døden. Jeg ville gi opp alt, men denne fornektelsen kan jeg ikke gjøre.» Da sa Âs ibn Wâil: «Skal vi bli gjenoppvekket etter døden? Hvis det finnes noe slikt, vil jeg ha både min eiendom og mine barn. Da skal jeg betale deg min gjeld den dagen.»

På grunn av disse ordene fra Âs ibn Wâil sa Allahu ta‘âlâ i den 77.–79. âyat al-karîmaen av Sûrah Maryam i Qur’ân al-karîm, i betydning: «(O Min Habîb!) Har Du sett mannen (Âs ibn Wâil) som fornekter Våre âyater og sier: ’Jeg skal sannelig få eiendom og barn (på qiyâmat-dagen)’? Har han fått innsyn i ghayb (det skjulte), eller har han fått et løfte i Rahmâns (Den Barmhjertiges) nærvær? Nei, slik er det ikke! Vi skal skrive opp det han sier, (og på grunnlag av det skal Vi stille ham til regnskap på qiyâmat-dagen) og Vi skal øke hans pine mer og mer.»

Tortur til man faller i avmakt

Når det gjaldt tortur, gjorde ikke polyteistene forskjell på kvinner og menn. Zinnîra Hâtun, som var en av de første muslimene og ikke hadde noen som tok seg av henne, var også slave. Da polyteistene fikk vite at hun var blitt muslim, nølte de ikke med å torturere henne. De prøvde å tvinge henne til å tilbe avgudene Lât og Uzzâ, de torturerte henne og klemte henne om halsen til hun ikke fikk puste og falt i avmakt. Til tross for alt dette forlot hun aldri sin religion og adlød dem ikke. Særlig Abû Jahl torturerte henne mye. Som følge av dette ble Zinnîra blind. En gang sa Abû Jahl: «Ser du! Lât og Uzzâ har gjort deg blind.» Som et uttrykk for sin îmân sa Zinnîra Hâtun: «O Abû Jahl! Wallahi, det er ikke slik du sier. De avgudene du kaller Lât og Uzzâ, er ikke til noen nytte; de vet ikke engang hvem som tilber dem, og hvem som ikke gjør det. Det er sikkert at min Rabb har makt til å gi meg mine øynes nûr tilbake og føre meg tilbake til min tidligere tilstand.»

«(O Bilâl!) Å si Allahu ta‘âlâs navn vil redde deg.» Hadîth ash-sharîf

Abû Jahl ble forbløffet over Hadrat Zinnîras urokkelige îmân. Allahu ta‘âlâ hadde hørt Zinnîras bønn, og øynene hennes begynte å se bedre enn før. Selv om Abû Jahl og Quraysh-polyteistene så dette, var de stae og trodde ikke. Dessuten sa de: «Dette er også deres Profets trolldom! Er dere ikke forundret over de tåpene som følger Muhammeds vei? Hvis deres vei var god og sann, ville vi ha fulgt den før noen andre. Har altså en slave funnet sannheten før oss?»

Da åpenbarte Allahu ta‘âlâ den 11. âyat al-karîmaen av Sûrah al-Ahqâf, i betydning: «De vantro sa om dem som tror: ’Hvis det var noe godt i den (Islâm), kunne ikke de (de fattige og hjelpeløse) ha kommet foran oss og løpt til den før oss.’ Men fordi de ikke fant den rette veien med den (med Qur’ân al-karîm, slik de troende gjorde), vil de si (for å fornekte Qur’ân al-karîm): ’Denne Qur’ân al-karîm er en gammel løgn (som Muhammed har kommet frem med).’»

Dâr-ul-Arqâm

Vår elskede Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) var meget bedrøvet over den forfølgelsen og torturen som polyteistene utsatte Hans Ashâb for. Det var nødvendig å finne et trygt sted for å spre og lære Islâm. Vår Mester valgte Hadrat Arqâms hus til denne muqaddas (hellige) oppgaven.6 Dette huset lå øst for Safâ-høyden, i en smal gate og på et høytliggende sted. Herfra kunne man lett se Kâ‘ba al-mu‘azzama. Husets inngang og utgang var svært godt egnet til å holde øye med dem som gikk forbi. Dessuten var Hadrat Arqâm en av de fremste i Mekka og en mann i høy anseelse. Vår Mester Habîb al-akram forklarte Islâm for Sine Ashâb i dette huset. De som skulle bli muslimer, kom til dette huset og ble æret med å ta imot Islâm, og de ble velsignet ved å lytte til vår Profets velsignede ord, som helbreder hjertene. De lyttet til vår Mester, Profeten, med tilbakeholdt pust, som om en fugl hadde satt seg på hodet deres og ville fly sin vei hvis de sa et ord. De lærte Hans velsignede ord utenat uten å miste et eneste ord, som om de slukte dem. Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) viet dagene Sine til Arqâms hus og var opptatt med å undervise Sine Ashâb fra morgen til kveld. Dette huset var muslimenes første hovedkvarter, «Dâr-ul-Islâm». De første muslimene samlet seg her, og på den måten var de beskyttet mot alle slags onde gjerninger fra polyteistene.

Dødelig tortur

Ammâr ibn Yâsar forteller: «Jeg ville gå til Dâr-ul-Arqâm, se Rasûlullah og bli muslim. Ved døren møtte jeg Hadrat Suhayb. Da jeg spurte ham: ‘Hva gjør du her?’, stilte han meg det samme spørsmålet. Jeg svarte: ‘Jeg vil gå inn til Hadrat Muhammed, lytte til Hans ord og bli muslim.’ Han sa: ‘Det er derfor jeg også er kommet hit.’ Sammen gikk vi inn i Hans opphøyde og ærefulle nærvær. Han la Islâm frem for oss. Med glede ble vi muslimer.»7

Ammâr var en av de mujâhîdene som ikke nølte med å bekjenne sin tro åpent. Han tålte den hardeste tortur for ikke å forlate sin religion. Når polyteistene fant ham alene, førte de ham til Ramda-området, til klippene i Mekka, kledde av ham klærne og tok på ham en jernskjorte.

Slik lot de ham stå i den brennende solen, og de torturerte ham. Noen ganger brente de ryggen hans med ild, og han ble utsatt for endeløs tortur. Hver gang sa de: «Fornekt! Fornekt! Tilbe Lât og Uzzâ, så slipper du fri!» Hadrat Ammâr møtte denne uutholdelige torturen med stor tålmodighet og svarte: «Min Rabb er Allah, min Profet er Muhammed ’alaihis-salâm.» Polyteistene ble enda mer rasende av dette og la steiner som var glohete av solen, på brystet hans, og noen ganger kastet de ham i en brønn og prøvde å drukne ham. En dag, da Ammâr ibn Yâsar ble æret med å komme i vår elskede Profets nærvær, sa han: «O Rasûlullah! Torturen som polyteistene utsetter oss for, har nådd det ytterste.» Vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) fikk medlidenhet med Hadrat Ammâr og sa: «Vær tålmodig, O Yahzâns far!» Deretter ba Han: «Yâ Rabbî! La ingen av Ammârs familie smake Jahannams pine!»

Den første martyren, det første blodet

Hadrat Ammârs far Yâsar, hans mor Sumayya og hans bror Abdullah var blitt muslimer, hele familien. Polyteistene torturerte dem enda mer enn de torturerte Hadrat Ammâr. Under torturen ville de få dem til å si ord av vantro, men de svarte: «Selv om dere flår huden av oss og skjærer kjøttet vårt i skiver, vil vi ikke høre på dere», og sa: «Lâ ilâha illallah, Muhammedun Rasûlullah.» En annen dag, mens Yâsar-familien ble torturert på et sted som heter Bathâ, gikk vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), forbi der. Han ble meget bedrøvet da Han så de uutholdelige plagene Hans Ashâb måtte tåle. Da Hadrat Yâsar spurte: «O Rasûlullah! Skal hele vår tid gå med til slik tortur?», svarte vår Mester: «Vær tålmodige, O Yâsars familie! Gled dere, O Ammârs familie! Sannelig, deres belønningssted er Jannah.» En annen dag torturerte Mekkas polyteister Ammâr med ild. Vår Mester Rasûlullah kom dit og sa: «O ild! Vær kjølig og trygg for Ammâr, slik du var for Ibrâhîm (’alaihis-salâm)!» Senere, da Ammâr blottet ryggen, kunne man se merket etter ilden. Dette merket var fra før Rasûlullahs bønn. En annen dag, mens de igjen torturerte Yâsar-familien, gjorde de Hadrat Yâsar og hans sønn Hadrat Abdullah til martyrer med piler. Abû Jahl lot Hadrat Sumayyas velsignede føtter binde med tau. Så lot han to kameler binde til tauendene og drive i hver sin retning til hun ble revet i to. Slik gjorde han Hadrat Sumayya til martyr. Da vår Mester, Profeten, og Ashâb al-kirâm (’alaihimur-ridwân) fikk høre at den nådeløse, ubarmhjertige og grusomme Abû Jahl og de andre polyteistene hadde torturert Yâsar-familien til døde, ble de dypt bedrøvet. Denne hendelsen knyttet Ashâb enda fastere sammen.8 Når Ashâb al-kirâm skulle utføre namâz, gikk de til steder der det ikke var noen, og utførte sin ibâdat i hemmelighet. Igjen en dag holdt Sa‘d ibn Abî Waqqâs, Sa‘îd ibn Zayd, Abdullah ibn Mas‘ûd, Ammâr ibn Yâsar og Khabbâb ibn Arat på å utføre namâz i en av Mekkas daler, på et sted som heter Abû Dub. Da kom Ahnas ibn Sharîk og noen polyteister som hadde fulgt etter dem, og begynte å gjøre narr av og tale nedsettende om deres ibâdat. Hadrat Sa‘d ibn Abî Waqqâs og vennene hans kunne ikke tåle dette, og de gikk til angrep på polyteistene. Hadrat Sa‘d fikk tak i et kamelbein og slo hodet til en av de vantro til blods med det. Polyteistene ble redde og flyktet. Slik utøste muslimene for første gang blodet til vantro.

«O Abû Jahl! Wallahi, det er ikke slik du sier. De avgudene du kaller Lât og Uzzâ, er ikke til noen nytte; de vet ikke engang hvem som tilber dem, og hvem som ikke gjør det. Det er sikkert at min Rabb har makt til å gi meg mine øynes nûr tilbake og føre meg tilbake til min tidligere tilstand.» Zinnîra Hâtun (radiy-Allahu ’anhâ)

Abû Zarr Ghifârîs omvendelse til Islâm

Én etter én fikk menneskene hidâyat, og Islâms nûr spredte seg også utenfor Mekka og begynte å opplyse verden. Etter hvert som nyheten om Islâms fremvekst og utbredelse kom ut, prøvde polyteistene på forskjellige måter å hindre den. Til slutt nådde denne nyheten også Banî Ghifâr-stammen. Så snart Abû Zarr Ghifârî hørte nyheten, sendte han sin bror Unays til Mekka og ba ham undersøke hvordan det sto til. Unays dro til Mekka og var til stede i forsamlingen til vår Mester, Profeten. Han kom tilbake fylt av beundring for Ham. Da hans bror Hadrat Abû Zarr spurte: «Hvilke nyheter har du med deg?», svarte han: «O vår mester! Wallahi, jeg så et svært opphøyd menneske som alltid befaler det gode og forbyr det onde.» Da Abû Zarr Ghifârî spurte: «Hva sier folk om Ham?», svarte hans bror Unays, som var en av sin tids kjente diktere: «De sier at Han er dikter, spåmann og trollmann. Men Hans ord ligner ikke spåmenns eller trollmenns ord. Jeg har også sammenlignet Hans ord med dikternes dikt av alle slag. De ligner heller ikke dem. Disse enestående ordene kan ikke måles med noens ord. Wallahi, denne personen forkynner sannheten og sier det som er rett. De som ikke tror på Ham, er løgnere og farer vill.» Etter denne nyheten bestemte Abû Zarr Ghifârî seg for å dra til Mekka, se vår Mester, Profeten, og bli muslim. Han tok en vandrestav og litt mat og la ivrig i vei mot Mekka. Da han kom til Mekka, fortalte han ingen om sine hensikter, for polyteistene viste vår Mester, Profeten, og de nye muslimene voldsomt fiendskap, og de økte plagene sine dag for dag. Særlig torturerte de muslimer som var fattige og uten hjelpere. Abû Zarr kjente ingen i Mekka. Han var en fremmed. Derfor spurte han ingen om noe. Ved Kâ‘ba ventet han på en anledning til å se Rasûlullah og så etter et tegn som kunne vise ham hvor Han var. Mot kvelden trakk han seg tilbake til et gatehjørne. Hadrat Alî så Abû Zarr. Han forsto at han var en fremmed, og tok ham med hjem til seg. Siden han ikke spurte ham om noe, røpet ikke Abû Zarr sin hemmelighet. Om morgenen gikk han igjen til Kâ‘ba. Selv om han gikk omkring til kvelden, fikk han ikke sitt ønske oppfylt. Han gikk og satte seg der han hadde sittet før. Hadrat Alî gikk forbi der igjen den kvelden. Han sa: «Denne stakkaren har visst ennå ikke funnet ut hvor huset hans er», og tok ham med hjem igjen. Om morgenen gikk han igjen til Baitullah og satte seg i sitt hjørne. Hadrat Alî inviterte ham igjen hjem til seg. Denne gangen spurte han ham hvor han kom fra, og hvorfor han var kommet. Hadrat Abû Zarr sa: «Hvis du gir meg et fast løfte om at du vil gi meg riktige opplysninger, skal jeg fortelle deg det.» Hadrat Alî sa: «Fortell meg det; jeg skal ikke røpe din sak for noen.» Da sa Abû Zarr Ghifârî: «Jeg har hørt at det har stått frem en Profet her. Jeg er kommet for å tale med Ham og komme i Hans nærvær.» Hadrat Alî sa: «Du har funnet det rette og handlet klokt. Nå går jeg til denne personen. Følg etter meg, og gå inn i det huset jeg går inn i. Hvis jeg merker at det er noen på veien som vil skade deg, skal jeg late som om jeg retter på skoen min. Da skal du ikke vente på meg, men gå forbi meg og fortsette.» Abû Zarr Ghifârî fulgte etter Hadrat Alî. Til slutt ble han æret med å se vår Profets velsignede ansikt. Og han hilste Ham med ordene: «Assalâmu ’alaikum.»

«Vær tålmodige, O Yâsars familie! Gled dere, O Ammârs familie! Sannelig, deres belønningssted er Jannah.» Hadîth ash-sharîf

Denne hilsenen var den første salâm i Islâm, og Abû Zarr Ghifârî var den første som hilste med salâm. Vår Mester, Profeten, besvarte hans salâm og sa: «Måtte Allahu ta‘âlâs barmhjertighet være over deg.» Da vår Mester, Profeten, spurte ham: «Hvem er du?», svarte han: «Jeg er fra Ghifâr-stammen.» Vår Profet spurte: «Hvor lenge har du vært her?» Han svarte: «Jeg har vært her i tre dager og tre netter.» «Hvem har gitt deg mat?» «Jeg fant ikke noe å spise eller drikke unntatt zamzam. Så lenge jeg drakk zamzam, kjente jeg verken tørst eller sult.» Vår Mester, Profeten, sa: «Zamzam er velsignet. Det metter den som er sulten.» Så sa Abû Zarr Ghifârî til vår Mester, Profeten: «Fortell meg om Islâm.» Vår Mester, Profeten, fremsa Kalima ash-shahâda for ham. Han sa den etter, ble æret med Islâm og ble en av de første muslimene.9 Etter at han var blitt muslim, sa Hadrat Abû Zarr Ghifârî til vår Profet: «O Rasûlullah! Jeg sverger ved Janâb al-Haqq, som har sendt Deg som en sann Profet, at jeg skal kunngjøre dette åpent blant polyteistene.» Han gikk til Kâ‘ba og sa med høy røst: «O Quraysh-folk! Ashhadu an lâ ilâha illallah wa ash-hadu anna Muhammedan abduhu wa rasûluh (Jeg vet og tror, som om jeg så det med egne øyne, at det ikke finnes noen gud unntatt Allahu ta‘âlâ, hvis eksistens er nødvendig, og som alene er verdig til å bli tilbedt og adlydt. Jeg vet og tror, som om jeg så det med egne øyne, at Muhammed ’alaihis-salâm er både Allahu ta‘âlâs tjener og Hans Rasûl.)» Da polyteistene hørte dette, gikk de straks løs på ham. De slo ham med steiner, stokker og beinstykker og etterlot ham dekket av blod. Hadrat Abbâs, som så dette, sa: «La denne mannen være, dere kommer til å drepe ham! Han hører til en stamme som bor langs veien der handelskaravanen deres drar forbi. Hvordan skal dere komme forbi der igjen?» Slik reddet han Hadrat Abû Zarr ut av hendene på polyteistene. Abû Zarr var så glad over æren av å ha blitt muslim at han ikke kunne sitte stille. Dagen etter ropte han igjen Kalima ash-shahâda med høy røst ved Kâ‘ba. Polyteistene slo ham. Han falt om. Igjen kom Hadrat Abbâs og reddet ham ut av hendene på dem. Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), befalte Hadrat Abû Zarr Ghifârî å vende tilbake til sitt hjemland og spre Islâm der. Etter denne befalingen vendte han tilbake til sin stamme og fortalte dem om Allahu ta‘âlâs enhet og om at Muhammed ’alaihis-salâm er Hans Rasûl. Han sa at det Han forkynte, var sant og riktig, og at de avgudene de tilba, var falske, tomme og meningsløse. Noen av dem som lyttet til ham, begynte å protestere. Da fikk stammens høvding Haffâf dem som ropte, til å tie, og sa: «Vent, la oss høre hva han har å fortelle.» Da fortsatte Hadrat Abû Zarr Ghifârî slik: «Før jeg ble muslim, gikk jeg en dag til avguden Nuham og satte melk foran den. Jeg så en hund komme bort, drikke melken og skitne til avguden. Da forsto jeg helt sikkert at avguden ikke hadde makt til å hindre dette. Hvordan kan dere like å tilbe en avgud som til og med en hund vanærer? Er ikke det galskap? Det er dette dere tilber.» Alle sto med bøyde hoder. En av dem sa: «Hva er det så den Profeten du snakker om, forkynner? Hvordan forsto du at Han taler sant?» Hadrat Abû Zarr sa med høy røst: «Han forkynner at Allahu ta‘âlâ er én, at det ikke finnes noen annen gud enn Allah, og at Allah er Han som skaper alt og eier alt … Han kaller menneskene til å tro på Ham. Han kaller dem til det gode, til god moral og til å hjelpe hverandre. Han forkynner hvor stygt det er å begrave småjenter levende, og hvor stygg all annen ondskap, urett og grusomhet som dere begår, er, og at man skal holde seg borte fra dette.» Og han forklarte Islâm i det vide og brede. Han regnet opp sin stammes villfarelser én for én. Deretter beskrev han skadene og det stygge ved disse feilgjerningene.

Mange av tilhørerne, med høvdingen Haffâf og hans egen bror Unays i spissen, ble muslimer.10

Åpen resitasjon av Koranen al-karîm ved Kâ‘ba

En dag var Ashâb al-kirâm samlet på et avsides sted og talte sammen. De sa: «Wallahi, ingen andre enn Rasûlullah har fått Quraysh-polyteistene til å høre Qur’ân al-karîm åpent. Er det noen som vil resitere Qur’ân al-karîm åpent for dem og få dem til å høre den?» Hadrat Abdullah ibn Mas‘ûd var også der. Han sa: «Jeg skal få dem til å høre!» Noen av Ashâb sa: «O Abdullah! Vi er redde for at polyteistene vil skade deg. Vi ønsker en person som har en stamme og et folk som kan beskytte ham mot polyteistene når det trengs.» Han insisterte og sa: «Gi meg lov til å gå. Janâb al-Haqq vil beskytte meg.» Dagen etter, ved formiddagstid, kom han til Maqâm al-Ibrâhîm. Polyteistene hadde samlet seg der. Ibn Mas‘ûd sa Basmala sharîf stående og begynte å resitere Sûrah ar-Rahmân. Polyteistene spurte hverandre: «Hva er det Umm Abds sønn sier? Han resiterer vel de ordene som Muhammed har kommet med», og gikk løs på ham. Med slag, spark og ørefiker gjorde de ansiktet og øynene hans blå og gjorde ham ugjenkjennelig. Men han fortsatte å resitere under slagene. Han kom tilbake til Ashâb al-kirâm med ansiktet fullt av sår og blåmerker. Ashâb al-kirâm ble meget bedrøvet og sa: «Vi var redde for at det skulle gå deg slik. Til slutt skjedde det vi fryktet.» Men Abdullah ibn Mas‘ûd var slett ikke lei seg. Han sa: «Jeg har aldri sett Allahu ta‘âlâs fiender så svake som de var i dag. Om dere vil, kan jeg i morgen tidlig la dem høre like mye til.» Ashâb al-kirâm sa: «Nei, dette er nok for deg. Du har fått disse ville vantro til å høre det de ikke liker.»11

Tufayl ibn Amrs omvendelse til Islâm

I de årene da vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) begynte å spre Islâm åpent i Mekka, ga Han menneskene råd dag og natt og kalte dem til Islâms religion. Mekkas polyteister prøvde å gjøre vår Profets anstrengelser forgjeves. De fant at alle slags løgner, baktalelser og plager var passende for dem som godtok det Han forkynte, og trodde på Ham. Hver gang de så noen som snakket med vår Mester, Profeten, gikk de straks bort til ham og brukte alle slags knep og løgner for å få ham til ikke å lytte til Ham og ikke tro på det Han sa. De gjorde alt de kunne for å hindre folk som kom til Mekka utenfra, i å møte Ham. I en tid da muslimene var i trengsel og ble plaget av de vantro, kom Tufayl ibn Amr Dawsî til Mekka. Da polyteistenes ledere så dette, gikk de til ham og sa: «O Tufayl! Du er kommet til vårt land. Abdulmuttalibs farløse, som har stått frem blant oss, har mange forbløffende sider ved seg. De ordene Han sier, er som trolldom. De skiller sønn fra far, bror fra bror og mann fra kone! Med de tankene Han setter frem, skaper Han uro blant folk. En sønn som hører Hans ord, hører ikke lenger på sin far, men følger Ham. Nå er det ingen som hører på hverandre lenger; folk blir muslimer. Vi er redde for at denne splittelsens ulykke, som har rammet oss, også skal ramme deg og ditt folk. La dette være vårt råd til deg: Snakk aldri med Ham! Verken si et ord til Ham eller lytt til Hans ord. Bry deg ikke om det Han forteller! Vær svært forsiktig. Bli heller ikke lenge her. Dra straks herfra!» Tufayl ibn Amr forteller om det som skjedde etterpå, slik:

«Wallahi, denne personen forkynner sannheten og sier det som er rett. De som ikke tror på Ham, er løgnere og farer vill.» Hadrat Unays Ghifârî (radiy-Allahu ’anh)

«Jeg sverger at de sa dette så mange ganger at jeg bestemte meg for ikke å snakke med Ham og ikke å lytte til Hans ord. Da jeg gikk til Kâ‘ba, stappet jeg til og med bomull i ørene, av frykt for at jeg kanskje skulle høre Hans ord. Dagen etter gikk jeg om morgenen til Kâ‘ba. Jeg så at Rasûl ‘alaihis-salâm holdt på å utføre namâz der. Jeg ble stående på et sted i nærheten av Ham. Ved Janâb al-Haqqs hikmat (skjulte guddommelige hensikt) nådde noe av det Han resiterte, mitt øre. Hvor vakre ordene var som jeg hørte! Jeg sa til meg selv: ‘Jeg er ikke en mann som ikke kan skille mellom godt og ondt. Dessuten er jeg dikter. Hvorfor skulle jeg ikke lytte til det denne personen sier? Hvis jeg finner Hans ord vakre, tar jeg imot dem; hvis jeg ikke finner dem vakre, lar jeg dem være.’ Jeg gjemte meg et sted og ble der til Rasûlullah hadde utført Sin namâz og gikk hjem. Så fulgte jeg etter Ham. Da Han gikk inn i Sitt hus, gikk jeg også inn og sa: ‘O Muhammed (‘alaihis-salâm)! Da jeg kom til dette landet, sa Ditt folk det og det til meg. De ville at jeg skulle holde meg borte fra Deg. Av frykt stappet jeg bomull i ørene for ikke å høre Dine ord. Men Allahu ta‘âlâ lot meg høre noe av det Du resiterte. Jeg fant det så vakkert. Fortell meg nå det Du har å fortelle! Jeg er rede til å ta imot det.’ Vår Mester Rasûlullah forklarte meg Islâm og resiterte noe av Koranen al-karîm. Jeg sverger at jeg aldri i mitt liv hadde hørt vakrere ord enn disse. Straks sa jeg Kalima ash-shahâda og ble muslim. I samme øyeblikk sa jeg: ‘O Rasûlullah! Jeg er en innflytelsesrik og anerkjent mann blant mitt folk. Ingen av dem går imot mitt ord. La meg gå og kalle dem til Islâms religion. Be om at Allahu ta‘âlâ må gi meg et tegn, et under! Slik kan det tegnet bli meg til lettelse og hjelp når jeg kaller mitt folk til Islâm!’ På denne anmodningen fra meg ba vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam): ‘O min Allah! Gi ham en âyat, et tegn!’ Deretter vendte jeg tilbake til min by. En mørk natt, da jeg kom til høyden som vender ned mot vannkilden der min stamme bodde, viste det seg en nûr som en lampe i pannen min og begynte å lyse. Da ba jeg: ‘O min Allah! Flytt denne nûr fra pannen min til et annet sted, så ikke de uvitende i Daws-stammen, når de ser den i pannen min, skal tro at Allah har satt den der som en guddommelig straff fordi jeg har vendt meg bort fra min religion!’ Straks flyttet denne nûr seg til enden av pisken i hånden min og hang der som en lampe. Da jeg nærmet meg stammens bosted og begynte å gå ned bakken, viste folk hverandre den nûr som lyste som en lampe i enden av pisken min. Slik gikk jeg ned bakken og kom hjem. Den første som kom til meg, var min far, og han så meg slik. Av kjærlighet til meg la han armene om halsen min. Min far var svært gammel. Jeg sa til ham: ‘O far! Hvis du blir værende i din tidligere tilstand, hører verken jeg til deg eller du til meg!’ Da min far hørte dette fra meg, ble han forbauset og spurte: ‘Hva er grunnen, O min sønn?’ Jeg svarte: ‘Jeg er gått inn i Muhammed ‘alaihis-salâms religion og er blitt muslim.’ Da sa min far: ‘Min sønn, også jeg går inn i den religionen du har gått inn i. Måtte din religion også være min religion!’ Og han ble straks muslim ved å si Kalima ash-shahâda. Etter dette lærte jeg ham det jeg visste om Islâm. Så vasket han seg og tok på seg rene klær. Senere kom min kone til meg. Jeg sa det samme til henne. Hun tok imot det og ble også muslim. Om morgenen gikk jeg ut blant Daws-stammen. Jeg forklarte dem Islâm og kalte dem alle til den. Men de var sene til å ta imot den. De gikk imot den lenge. De holdt ikke opp med sine syndige og onde gjerninger. De gikk enda lenger og gjorde narr av meg med blikk og grimaser. Fordi de var så glade i å ta renter og spille hasard, ville de ikke høre på meg. De unngikk å følge Islâm. De gjorde opprør mot Allah og Hans Profet.

Etter en tid kom jeg til Mekka og klaget over mitt folk til Rasûlullah. Jeg sa: ‘O Rasûlullah! Daws-stammen har gjort opprør mot Allahu ta‘âlâ. De har ikke tatt imot min innbydelse til å gå inn i Islâm. Be for dem!’ Vår elskede Profet, hvis ømhet og medfølelse for alle var stor, løftet hendene, vendte seg mot Kâ‘ba og ba: ‘O min Rabb! Vis Daws-folket den rette veien og før dem til Islâms religion!’ Til meg sa Han: ‘Vend tilbake til ditt folk! Fortsett å kalle dem til Islâm med et smilende ansikt og milde ord! Vær mild mot dem!’ Jeg dro straks til mitt hjemland. Jeg holdt aldri opp med å kalle Daws-folket til Islâms religion.»12

Innbydelse på markedene

Hvert år på bestemte dager kom folk fra forskjellige byer til Mekka for å besøke Kâ‘ba al-mu‘azzama. Vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) tok imot dem som kom, og fortalte hver gruppe om Islâm. Han kunngjorde for dem at Allahu ta‘âlâ er én (at det ikke finnes noen annen gud enn Allah), at Han selv er en sann Profet, og at frelsen ligger på denne veien. En dag samlet Walîd ibn Mugîra polyteistene og sa: «O Quraysh-folk! Tiden for å besøke Kâ‘ba er kommet igjen. Muhammeds røst har spredt seg over hele verden. De arabiske stammene kommer til Ham, hjertene deres varmes av Hans milde ord, og de går inn i Hans religion. Vi må finne et mottiltak. La oss bli enige om én ting, så vi ikke gjør hverandre til løgnere ved å si forskjellige ting om Ham.» Qurayshiene sa: «O far til Abd ash-Shams! Du er den mest fremsynte blant oss. Vi skal si det du finner passende.» Da Walîd svarte: «Nei, si det dere, så skal jeg lytte», sa de: «La oss kalle Ham en spåmann.» Walîd avviste det straks: «Nei! Jeg sverger at Han ikke er spåmann. Vi har sett mange spåmenn. De sier både sannhet og løgn uten å nøle. Det Muhammed resiterer, ligner ikke i det hele tatt det spåmennene dikter opp. Dessuten har vi aldri hittil hørt en løgn fra Muhammed. Hvis vi sier dette, vil ingen tro oss.» Denne gangen sa de: «La oss si at Han er besatt, at Han er gal.» Walîd motsatte seg igjen og sa: «Nei! Jeg sverger at Han verken er besatt eller gal. Vi kjenner de besatte og de gale og forstår oss på tegnene på galskap. Han har verken kvelningsanfall, kramper og skjelving eller innbilt frykt. Hvis vi sier dette, vil de kalle oss løgnere.» Qurayshiene sa: «La oss si at Han er dikter.» Walîd avviste det igjen: «Han er heller ikke dikter! Vi kjenner alle slags dikt svært godt. Det Han resiterer, ligner overhodet ikke på noe dikt.» Denne gangen sa de: «La oss si at Han er trollmann.» Walîd sa: «Han er heller ikke trollmann. Vi har sett trollmenn og deres trolldom; vi kjenner dem også. Det er ikke spor av trolldom i Hans ord. Muhammeds ord overvinner hele verden. Han er heller ikke en ukjent person. Vi kan ikke skille folk fra Ham og hindre dem i å snakke med Ham. Dessuten overgår Han Sine likemenn i veltalenhet og språkkunst, i vakker og meningsfull tale. Kort sagt: Hva vi enn sier om Ham, vil folk forstå at det er løgn.» Da Qurayshiene ikke fant noe annet å si, sa de: «Du er den eldste og mest erfarne av oss. Vi er enige i det du sier.»

«Vår Profet ba: ‘O min Rabb! Vis Daws-folket den rette veien og før dem til Islâms religion!’ Til meg sa Han: ‘Vend tilbake til ditt folk! Fortsett å kalle dem til Islâm med et smilende ansikt og milde ord! Vær mild mot dem!’» Tufayl ibn Amr (radiy-Allahu ’anh)

Etter dette tenkte Walîd ibn Mugîra seg om en stund. Så forledet han dem rundt seg ved å si: «Det beste er likevel å kalle Ham en trollmann, en heksemester; det er det som virker mest fornuftig. For med Sine ord skiller Han folk fra stammen og slektningene deres. Han gjør bror kald mot bror og to venner kalde mot hverandre.» Qurayshiene spredte seg straks og sa til menneskene de hadde samlet rundt seg i Mekka: «Muhammed er en trollmann!» og spredte dette blant folket. Da stammene begynte å komme for å besøke Kâ‘ba, gikk de dem i møte, og det fantes ikke en eneste som de ikke advarte mot å snakke med vår Mester, Profeten. På grunn av disse handlingene fra polyteistene begynte folk i alle de arabiske landene å bli nysgjerrige på Islâm, og tvil og spørsmål om avgudene begynte å melde seg i sinnene deres. Allahu ta‘âlâ sendte ned âyat al-karîmaer som kunngjorde at Han ville la den vantro Walîd ibn Mugîra smake bitre pinsler. I den 11.–29. âyat al-karîma i Sûrah al-Muddaththir erklærer Han i betydning: «(O Min Rasûl!) Overlat til Meg å ta Meg av (å straffe) den personen (en vantro som Walîd ibn Mugîra) som Jeg skapte alene (fattig og uten eiendom)! (La Meg gi denne vantro den straffen han fortjener. Jeg er nok til å ta hevn over ham.) Jeg ga ham rikelig med gods (Denne utakknemlige personen, som ikke eide noe, ga Jeg mange vingårder, frukthager og eiendeler, og senere lot Jeg ham oppnå mange velsignelser.) Jeg ga ham sønner (sterke og mektige, som våker over ham og står klare til straks å avverge ethvert angrep på ham) som alltid er til stede ved hans side. Jeg gjorde alt lett for ham og skjenket ham store muligheter (Jeg gjorde det lett for ham å oppnå alt, og banet veien for ham. Han nådde en høy posisjon i Mekka. Han fikk tilnavnet Rayhânat al-Arab. Overfor sitt folk fremstilte han seg som en svært utvalgt mann.). Så ønsker han (denne grådige, utakknemlige personen) etter alle disse mulighetene at Vi skal øke (hans gods og sønner) enda mer (Han verdsetter ikke de velsignelsene han har fått, og prøver ikke å vise takknemlighet for dem.). Nei! Hans ønsker skal aldri bli oppfylt! (Ønsket til denne fornekteren, denne grådige mannen, skal ikke bli innfridd; hans gods og sønner skal ikke økes.) For han har satt seg hardnakket opp mot Våre âyater. Jeg skal drive ham hardt opp på saûd, den glatte klippen i Jahannam der ingen fot finner feste, og kaste ham i trengsel og møye! (Jeg skal straffe ham slik han fortjener i Jahannams harde og smertefulle pine. Om saûd, som er nevnt i denne âyaten, er det erklært i en hadîth ash-sharîf: ‘Saûd er et fjell i Jahannam. En vantro bruker sytti år på å klatre opp på det. Så faller han ned. Og slik fortsetter det.’) (En dag da vår Mester, Profeten, resiterte Qur’ân al-karîm høyt ved Kâ‘ba, gjorde âyat al-karîmaene et dypt inntrykk på Walîd ibn Mugîra. Han gikk til Qurayshiene og sa: ‘Jeg hørte ordene som Muhammed resiterte. Dette kan ikke være ord fra et menneske eller en jinn. Det er ikke dikt, og det er heller ikke ord fra en spåmann. Denne mannen lyver heller ikke. Jeg har hørt mange treffende ord, men jeg kan ikke sammenligne dette med noe. Har dere noen gang sett Ham lyve?’ Da ble Qurayshiene grepet av en enorm uro og sa: ‘Akk! Nå har vi også mistet denne kloke, rike og innflytelsesrike mannen! Muhammeds (sall-Allahu ‘alaihi wa sallam) ord har påvirket også ham.’ Straks sendte de Abû Jahl til ham. Abû Jahl kom og sa: ‘Hva er det som gjør at jeg ser deg så bedrøvet og nedtrykt? Har Muhammeds trolldom også virket på deg, eller har noe av Hans rikdom og eiendom tilfalt deg? Vi har tatt en beslutning oss imellom: Hvis du lengter etter rikdom og eiendom, skal vi gi deg så mye rikdom og eiendom du vil. Ikke slå inn på slike villfarne veier.’ Walîd ibn Mugîra svarte: ‘Jeg er den rikeste mannen i Quraysh. Hvordan kan dere tilby meg noe slikt?’ Abû Jahl sa da: ‘Vel! Hvorfor sa du da så lovprisende ord om Koranen som Han resiterte?’) (Etter dette, for å tale imot Qur’ân al-karîm som han hadde hørt fra Rasûlullah,) tenkte denne fornekteren ut noe i sitt sinn (grublet og overveide) og la deretter frem en vurdering (kunngjorde resultatet av sine tanker). Måtte han gå til grunne, slik han vurderte! (Han la frem en umulig, usammenhengende og selvmotsigende vurdering, som gjendrev det han selv hadde sagt før. Denne mannen følte at han måtte bortforklare sine egne ord. Han tenkte: Hvordan kan jeg forklare disse ordene for dem?)

«Nei, jeg skal gå og resitere igjen. Aldri før har jeg sett polyteistene så elendige som i dag. Deres avmakt gleder meg. Jeg føler ingen smerte av pinslene de påfører meg.» Abdullah ibn Mas‘ûd (radiy-Allahu ’anh)

Igjen: Måtte han gå til grunne, slik han la frem en (så forferdelig) vurdering! Så så han (konsentrerte seg om saken og tenkte grundig over den igjen for å få den under kontroll). Så rynket han pannen og ble mørk i ansiktet. Så vendte han seg bort fra sannheten og var hovmodig. Og han sa: ’Dette er bare trolldom som er gått i arv fra mennesker (overført fra den ene til den andre). Dette er ikke annet enn ord fra et dødelig menneske!’» (Men denne mannen hadde tidligere innrømmet blant sitt folk at Qur’ân al-karîm er et vidunderlig ord som ikke ligner ord fra mennesker og jinner. Så endret denne fornekteren sine ord for å behage sitt folk og bakvasket Qur’ân al-karîm, noe den aldri har fortjent. Slik gjorde han seg fortjent til den guddommelige pinen. Allahu ta‘âlâ sa:) «Jeg skal kaste ham inn i Jahannam (i Saqar, i en voldsom ild). Og vet Du hva Saqar er? (Hvordan skulle Du vite hva den voldsomme ilden er? Kjenner Du dens egenskaper?) Den levner intet og lar intet være! (Den verken dreper eller lar leve; den slipper ikke ut dem som kommer inn i den, og den holder ikke opp med å pine dem.) Den flår av mennesket hele huden (brenner og svir den svart) og blottlegger knoklene.»

Polyteistene lytter til Qur’ân al-karîm

Polyteistenes ledere hindret folk i å ta imot îmân ved hjelp av ulike knep og ved undertrykkelse. De forbød folket i Mekka å lytte til âyat al-karîmaene som Muhammed ’alaihis-salâm resiterte. Men selv kom de i hemmelighet om natten til huset der vår elskede Profet Muhammed ’alaihis-salâm var, gjemte seg i et hjørne og lyttet. Når morgenen kom og det begynte å lysne, så polyteistenes ledere at de hver for seg, uten å vite om hverandre, var kommet for å lytte til Qur’ân al-karîm om natten. Da bebreidet de hverandre og sa: «La oss ikke gjøre dette igjen.» Men den neste natten gikk de igjen, uten at den ene visste om den andre, gjemte seg i et hjørne og lyttet på nytt. Om morgenen så de hverandre og ble forbløffet. De skiltes og sverget på at de aldri skulle gjøre det igjen, men de klarte ikke å holde seg borte. Men fordi de fulgte sine nafs (sitt lavere jeg), opptrådte overlegent, fryktet at andre polyteister skulle klandre dem, og hengav seg til mange andre tomme tanker, kom de ikke til îmân. De hindret også andre i det. Dessuten ropte de i gatene: «Muhammed er en trollmann.» En dag mot kvelden samlet polyteistene seg rundt Kâ‘ba og sa: «La oss kalle Muhammed hit og drøfte denne saken! Så kan ingen klandre oss etterpå; da er vi unnskyldt.» De sendte bud til vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Etter denne innbydelsen kom vår Mester, Profeten, til Kâ‘ba og satte seg overfor polyteistene. Polyteistene sa: «O Muhammed! Grunnen til at vi har sendt bud etter Deg, er at vi vil komme til en avtale med Deg. Vi sverger på at det aldri har vært noen blant araberne som har styrtet sitt folk ut i slike vanskeligheter som Du! Du har klandret vår religion! Du har hånet våre guder! Du har ringeaktet vår forstand! Du har splittet vår enhet og satt oss opp mot hverandre! Det finnes ikke noe ondt Du ikke har påført oss! Hvis Du vil bli rik med disse handlingene og ordene Dine, så la oss samle mer gods til Deg enn Du ønsker. Hvis Du vil oppnå berømmelse og ære, så la oss godta Deg som vår herre. Hvis Du vil bli hersker, så la oss utrope Deg til hersker og samle oss rundt Deg. Hvis det er noe Du er under påvirkning av, så la oss befri Deg fra det. Hvis det er en sykdom forårsaket av jinner, så la oss bruke all vår formue på å finne en kur!» Etter å ha lyttet tålmodig til dem ga Verdenenes Mester dette veldige svaret: «O Quraysh-folk! Ingen av de tingene dere har nevnt, finnes hos meg. Med det jeg har brakt dere, er jeg ikke kommet for å kreve deres eiendom, heller ikke for å vinne stor ære og berømmelse blant dere eller for å bli hersker over dere. Men Allahu ta‘âlâ har sendt meg som Profet til dere og sendt ned en Bok til meg. Han har befalt meg å være en budbærer av glade nyheter (med Jannah) for dere (de av dere som tar imot) og en advarer (med Jahannam for dem som ikke tar imot).

Og jeg har formidlet denne befalingen fra min Rabb til dere og gitt dere råd. Hvis dere tar imot det jeg har brakt, vil det bli deres del og deres forsyning både i denne verden og i âkhirat. Hvis dere ikke tar imot det, men avviser det, er min oppgave å holde ut og bære enhver vanskelighet for å oppfylle Janâb al-Haqqs befaling, inntil Allahu ta‘âlâ avsier Sin dom mellom meg og dere …» Abû Jahl, Umayya ibn Khalaf og andre polyteister sa: «O Muhammed! Du vet at ingen lever under vanskeligere kår enn oss når det gjelder levebrød. Siden Du er Profet, så be Din Rabb om å fjerne disse fjellene som trykker oss og gjør livet vårt vanskelig! La Ham utvide landet vårt og la elver strømme i det som elvene i Damaskus og Irak! La Ham dessuten vekke opp igjen noen av våre forfedre, først og fremst Qusayy ibn Kilâb. Qusayy ibn Kilâb var en sannferdig, stor mann. La oss spørre ham om det Du sier, er sant eller falskt! Hvis han bekrefter Deg, og hvis Du gjør det vi ber om, skal vi bekrefte Deg. Slik får vi også vite hvilken stilling Du har hos Din Rabb. Hvis Du ikke gjør dette for oss, så skaff Deg noe for Deg selv fra Din Rabb. Be Ham sende en engel som bekrefter det Du sier, og som holder oss borte fra Deg! Dessuten burde Din Rabb gi Deg hager, palasser og skatter, så Du blir kvitt bekymringene for levebrødet! For Du går omkring på markedene og strever for levebrødet akkurat som oss!» Vår Mester Fakhr al-âlam svarte dem: «Jeg er ikke sendt til dere med disse tingene. Jeg har bare brakt dere fra Janâb al-Haqq det som Allahu ta‘âlâ har sendt meg med. Jeg har formidlet det til dere. Jeg er ikke et menneske som vil be sin Rabb (om rikdom og eiendom). Allahu ta‘âlâ har sendt meg som en budbærer av glade nyheter (med Jannah for de av dere som tar imot det jeg har brakt) og en advarer (med Jahannam for de av dere som ikke tar imot, men avviser det).» Denne gangen sa polyteistene: «Siden Din Rabb sikkert gjør alt Han vil, så be Ham om å rive himmelen i stykker og la den falle ned over oss! … Så lenge Du ikke gjør dette, tror vi ikke på Deg!» Vår Mester, Profeten, sa: «Dette er Allahu ta‘âlâs sak. Hvis Han vil gjøre dette mot dere, gjør Han det helt sikkert!» Da gikk polyteistene enda lenger og sa: «O Muhammed! Visste ikke Din Rabb at vi kom til å sette oss sammen med Deg, og hva vi ville spørre Deg om og be Deg om, siden Han ikke har underrettet Deg og lært Deg det på forhånd? Hvorfor har Han ikke kunngjort hva Han vil gjøre med oss dersom vi ikke tar imot det Du har formidlet til oss? … Før Du bringer englene til oss som vitner på at det Du sier er sant, tror vi ikke på Deg … Nå har vi ikke lenger noe ansvar overfor Deg. Vi sverger på at vi ikke skal la Deg være i fred! Enten tilintetgjør vi Deg, eller så tilintetgjør Du oss …» Da vår elskede Profet så at de, i stedet for å nærme seg Ham, fjernet seg fullstendig fra Ham, forlot Han dem.13 Etter at polyteistene i Mekka hadde avvist Universets Sultan, sendte Allahu ta‘âlâ wahy (åpenbaring) med Jabrâîl ’alaihis-salâm og svarte dem med âyat al-karîmaer. Han kunngjorde de bitre pinslene de ville rammes av. Fra den 4. til den 11. âyat al-karîma i Sûrah al-An‘âm er det sagt i betydning: «Det kommer ikke en eneste âyat til dem av deres Rabbs âyater (en âyat blant Qur’ân al-karîms âyater, et bevis blant bevisene eller et mirakel blant miraklene) uten at de vender seg bort fra den.

«Ville, hardhjertede uvitende tror ikke på deg. De er for det meste munâfiqer.» Tawba: 98

Da Sannheten (Qur’ân al-karîm) kom til dem, kalte de den løgn og fornektet den. Men snart skal nyheten (straffen) om det de spottet og hånet, nå dem. Har de (folket i Mekka) ikke sett hvor mange slekter Vi har tilintetgjort før dem? Har de ikke visst det med sikkerhet? Vi hadde gitt dem alle de mulighetene som Vi ikke har gitt dere. Vi sendte rikelig med regn over dem fra himmelen. Vi lot elver strømme under (deres frukthager, hager og palasser). Så tilintetgjorde Vi dem for deres synders skyld (og fordi de ikke var takknemlige for disse velsignelsene). I deres sted skapte Vi andre slekter. Selv om Vi hadde sendt ned til Deg en bok skrevet på papir, og de hadde holdt den i hendene, ville disse vantro i sin stahet likevel ha sagt: ‘Dette er ikke annet enn åpenbar trolldom.’ Dessuten sa de: ‘Om bare en engel** (som også vi kunne se) var blitt sendt ned til Ham (og hadde sagt til oss at Muhammed ‘alaihis-salâm er Profet)!’ Hadde Vi sendt en engel (og de likevel ikke var kommet til îmân), ville saken ganske visst ha vært avgjort (dommen om at alle skulle tilintetgjøres, ville ha vært avsagt). Da ville de ikke ha fått frist så lenge som et øyeblink, og de ville ikke ha blitt sett til. Hvis Vi hadde gjort Ham (Profeten) til en engel, ville Vi ganske visst likevel ha vist Ham i (skikkelse av) en mann, og Vi ville igjen ha kastet dem ut i den samme tvilen de nå er i. Ja, også Profetene før Deg ble spottet og hånet, og ulykken og pinen som var straffen for det de spottet, omsluttet dem på alle kanter. Si: ‘Reis rundt på jorden, og se så hvordan det endte for dem som fornektet Profetene!’» I den 7.–10. âyat al-karîma i Sûrah al-Furqân er det sagt i betydning: «De vantro sa: ‘Hva slags Profet er dette? Han spiser og drikker og går rundt i gatene som oss. Var Han en Profet, ville en engel komme til Ham. Han ville ha hjelpere, og de ville også bringe oss budskap og skremme oss med Jahannam. Eller Hans Rabb ville sende Ham skatter av penger, eller Han ville ha frukthager og gårder og spise det Han ville.’ Disse urettferdige sa til hverandre: ‘Hvis dere følger Ham, følger dere en forhekset mann.’ (O Min Habîb!) Se hvilke onde sammenligninger de har kommet med om Deg; de har veket av fra den rette veien og falt i villfarelse. Nå kan de ikke lenger komme ut av villfarelsen og finne veien til den rette ledelsen. Hvor opphøyet er ikke Allahu ta‘âlâs herlighet! Hvis Han vil, gir Han Deg (i verden) noe som er bedre enn dette: frukthager og hager som elver strømmer under, og Han bygger palasser for Deg!» I den 21. âyat al-karîma er det også sagt i betydning: «De som ikke håper på å møte Oss, sa: ‘Om bare engler var blitt sendt ned til oss (og hadde fortalt oss at Muhammed taler sant), eller om vi bare kunne se vår Rabb!’ Sannelig, de har sett en storhet i seg selv og gått over grensen i stor oppsetsighet …» I den 9. âyat al-karîma i Sûrah Saba’ er det sagt i betydning: «Hvis Vi ville, kunne Vi la jorden sluke dem** (som Qârûn, fordi de så Våre åpenbare âyater og likevel kalte dem løgn), eller la stykker av himmelen falle ned over dem (slik Vi gjorde med folket i Ayka).» I den 97. âyat al-karîma i Sûrah al-Isrâ er det sagt i betydning: «… Vi skal samle dem på qiyâmat-dagen, nesegrus, blinde, stumme og døve! Deres bestemmelsessted er Jahannam; hver gang dens ild avtar, øker Vi flammene!» Polyteistene økte sitt fiendskap kraftig i møte med âyat al-karîmaene som var blitt åpenbart om dem.

Særlig Ubayy ibn Khalaf og hans bror Umayya voldte Rasûlullah stor sorg. Den ulykksalige Ubayy kom inn i vår Profets opphøyde nærvær med en råtten knokkel. Så sa han: «O Muhammed! Din Allah skal visst vekke denne knokkelen til live igjen etter at den er råtnet, er det så? Du tror altså at Din Rabb skal vekke dette til live etter at det er råtnet!» og smuldret knokkelen. Så blåste han støvet av den mot vår elskede Profet og fortsatte: «O Muhammed! Hvem skal vel kunne vekke dette til live når det er råtnet slik?» Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), sa: «Ja. Allahu ta‘âlâ skal la både deg og den dø … Så skal Han vekke deg opp igjen og kaste deg i Jahannam.» Ved denne hendelsen sendte Janâb al-Haqq ned disse âyat al-karîmaene, i betydning: «Har ikke det (fornektende) mennesket sett og visst med sikkerhet at Vi skapte ham av en sæddråpe? Likevel er han blitt en åpenbar stridsmann. Han glemte sin egen skapelse og kom med en sammenligning til Oss: ‘Hvem skal vekke disse knoklene til live når de er råtne og smuldret?’ (O Min Rasûl!) Si: ’Han som skapte dem første gang (da de ikke fantes), skal vekke dem til live, og Han (Allahu ta‘âlâ) kjenner fullt ut alt som er skapt. Han (Allahu ta‘âlâ) er Den som gir dere ild fra et grønt tre, og nå tenner dere ild av det. Skulle ikke Han som skapte himlene og jorden, ha makt til å skape slike som dem? Jo visst har Han makt til det. Han er Skaperen av alt, Han som vet alt …’»14

Khâlid ibn Sa‘îds tro

I den første tiden av kallet til Islâm hadde Khâlid ibn Sa‘îd hatt en drøm. I drømmen sto han på kanten av Jahannam, og faren hans ville skyve ham så han falt ned. Akkurat da så han at vår Profet grep ham om livet og reddet ham fra å falle ned i Jahannam. Han våknet skrikende og sa: «Wallahi, denne drømmen er sann.» Da han gikk ut, møtte han Hadrat Abû Bakr og fortalte ham drømmen. Hadrat Abû Bakr sa til ham: «Drømmen din er sann. Denne personen er Allahu ta‘âlâs Profet. Gå straks og følg Ham! Du skal rette deg etter Ham, gå inn i den religionen Han har brakt, og være sammen med Ham. Han skal beskytte deg mot å falle i Jahannam, slik du så i drømmen. Men din far kommer til å bli værende i Jahannam!»

Hadrat Khâlid ibn Sa‘îd var under inntrykk av drømmen. Uten å kaste bort tid gikk han straks til stedet som heter Ajyâd, inn i Muhammed ’alaihis-salâms nærvær, og spurte: «O Muhammed! Hva kaller Du menneskene til?»

Vår Mester, Profeten, svarte: «Jeg kaller menneskene til å tro på den ene Allah, som ikke har noen make eller likemann, og på at Muhammed (’alaihis-salâm) er Hans tjener og Profet, og til å slutte å tilbe noen steinstykker som verken hører eller ser, verken kan skade eller gagne, og som ikke vet hvem som tilber dem og hvem som ikke gjør det.»

Etter dette ble Khâlid ibn Sa‘îd straks muslim ved å si: «Også jeg vitner om at det ikke finnes noen guddom som skal tilbes, unntatt Allahu ta‘âlâ, og jeg vitner også om at Du er Allahu ta‘âlâs Profet!» At han ble muslim, gledet vår Profet stort. Etter ham ble også hans hustru Umayya æret med å bli muslim. Hadrat Khâlid ibn Sa‘îd ønsket at også brødrene hans skulle bli muslimer, og arbeidet for det. Av dem var også ’Umar ibn Sa‘îd blitt muslim.

«Vi skal samle dem på qiyâmat-dagen, nesegrus, blinde, stumme og døve! Deres bestemmelsessted er Jahannam; hver gang dens ild avtar, øker Vi flammene!» Isrâ: 97

Da faren deres, Abû Uhayha, som var en innbitt fiende av Islâm, fikk vite at Khâlid og ’Umar var blitt muslimer og utførte namâz på et avsides sted i Mekka, sendte han dem av sønnene sine som ikke var muslimer, for å hente dem til seg. Så sa han at de skulle forlate den nye religionen de hadde gått inn i. Han begynte å skjelle dem ut og slå dem.

Deretter sa han til Khâlid ibn Sa‘îd: «Har du sluttet deg til Muhammed? Enda du ser at Han går imot Sitt eget folk, og at Han med det Han har brakt, håner våre avguder og våre forfedre!»

Da Hadrat Khâlid ibn Sa‘îd svarte: «Jeg sverger ved Allah at Muhammed ’alaihis-salâm taler sant. Jeg har sluttet meg til Ham. Jeg vil heller dø enn å vende meg bort fra min religion!», ble farens vrede enda større. Han slo ham med en stokk til den brakk, og sa: «Du onde sønn! Gå hvor du vil. Jeg sverger på at jeg ikke skal gi deg brød!» Hadrat Khâlid sa: «Hvis du tar fra meg underholdet mitt, vil Allahu ta‘âlâ helt sikkert skjenke meg mitt livsopphold.»

Faren truet de andre sønnene sine og sa: «Hvis noen av dere snakker med ham, skal jeg gjøre mot dere det jeg ikke har gjort mot ham.» Han lot Hadrat Khâlid bli sperret inne i husets kjeller og lot ham være uten mat og vann i tre dager i Mekkas hete.

Hadrat Khâlid ibn Sa‘îd fant en anledning og slapp unna faren. Faren fikk en alvorlig sykdom. Mens han lå syk, sa Abû Uhayha i sin fiendskap mot Islâm:

«Hvis jeg blir frisk av denne sykdommen og kommer på beina igjen, skal alle i Mekka tilbe våre avguder. Ingen skal kunne tilbe noen annen enn dem!» For at farens fiendskap mot den sanne religionen skulle ta slutt, og for at han ikke skulle skade hans muslimske brødre, løftet Hadrat Khâlid hendene og ba: «O min Allah, Du som har skapt verdenene! La ikke min far reise seg fra denne sykdommen!» Janâb al-Haqq tok imot bønnen hans; Abû Uhayha kom seg ikke opp av sykesengen, og han døde.

Mus‘ab ibn Umayr blir muslim

Mus‘ab ibn Umayr (radiy-Allahu ’anh) tilhørte en av de edle og rike familiene i Quraysh. Da han hørte vår Profets velsignede ord, oppsto det en stor kjærlighet i hjertet hans. Han brant av lengsel etter å komme til Ham. Til slutt gikk han til Dâr-ul-Arqâm og ble muslim. Da foreldrene hans hørte det, tok de alt fra ham og begynte å pine ham. For å få ham til å vende seg bort fra religionen sin sperret de ham inne i kjelleren i huset og lot ham være uten mat og vann i dagevis. Under Arabias brennende sol utsatte de ham for harde og nesten uutholdelige pinsler. Men Hadrat Mus‘ab ibn Umayr holdt tålmodig ut disse harde og nådeløse pinslene og vendte seg ikke bort fra Islâm.

Før han ble muslim, var Hadrat Mus‘ab vokst opp i velstand og overflod på grunn av familiens rikdom. Alle misunte ham. Da han ble muslim, tok familien alt fra ham og utsatte ham for tortur. En dag gikk Mus‘ab ibn Umayr, som tålte enhver vanskelighet for sin religions skyld, inn i vår Mester Rasûlullahs nærvær. Hadrat Alî fortalte om dette slik: «Vi satt sammen med Rasûlullah. Da kom Mus‘ab ibn Umayr. Han hadde lappede klær på seg og var i en ynkelig tilstand. Da Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) så ham slik, fyltes Hans velsignede øyne med tårer. Fordi Mus‘ab ikke hadde vendt seg bort fra sin religion til tross for den torturen og fattigdommen han hadde måttet tåle, sa Han: ‘Se på denne mannen, hvis hjerte Allahu ta‘âlâ har opplyst med nûr. Jeg har sett hvordan foreldrene hans ga ham den beste mat og drikke. Kjærligheten til Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl har brakt ham i den tilstanden dere ser.’»

«O min Allah! Tilgi dem deres synder! For de vet ikke hva de gjør.» Hadîth ash-sharîf

Nevn Haqq mens du brenner av lengsel!
Du vil oppnå stor gunst,
Hver dør vil åpne seg for deg,
Jamâlullah vil vise seg for deg.
Shams Tabrîzî vet dette:
Verden vil ikke bestå, den vil forgå,
Hele skapelsen vil bli til intet,
Bare Allah vil bestå evig.
Salâtullah salâmullah,
Alaika yâ Rasûlallah.

Utvandringen til Abessinia