HIJRA

At Aws- og Hazraj-stammene plutselig ble muslimer, og muligheten for at muslimene i Mekka og muslimene i Medîna kunne forene seg, skremte polyteistene voldsomt og gjorde dem rasende. Da de mekkanske polyteistene hørte om den andre bî‘aten ved Aqaba, ble deres opptreden svært voldelig og farlig. For muslimene var det blitt uutholdelig å bli værende i Mekka. Med den siste bî‘aten ved Aqaba var Medîna blitt et sted der muslimene kunne finne fred og søke tilflukt. De ønsket å finne en måte å utvandre fra denne byen på, til land der de kunne puste litt og leve litt fritt. De la frem situasjonen sin for vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), og ba om tillatelse til å utvandre. Han rådet Sine Ashâb til å være tålmodige, for tillatelsen til å forlate Mekka var ennå ikke kommet. Til slutt kom den guddommelige tillatelsen til Hijra. Den dagen kom vår elskede Profet glad til Ashâb al-kirâm og sa: «Stedet dere skal utvandre til, er blitt kunngjort for meg. Det er Yasrib (Medîna). Utvandre dit. Forén dere med deres muslimske brødre der. Allahu ta‘âlâ har gjort dem til brødre for dere. Han har gjort Yasrib (Medîna) til et hjemland for dere, der dere skal finne trygghet og fred.» Etter vår Mester Rasûlullahs tillatelse og råd begynte muslimene å utvandre til Medîna, gruppe for gruppe, den ene etter den andre.1 Vår Mester, Profeten, påla dem som utvandret, innstendig å være ytterst varsomme og forsiktige. For ikke å vekke polyteistenes oppmerksomhet dro muslimene av sted i små karavaner og gikk så hemmelig til verks som mulig. Abû Salama, den første som utvandret til Medîna, hadde lidd mye ondt under polyteistene. Etter en tid ble polyteistene klar over hva som foregikk, og begynte å tvinge dem de fikk tak i av muslimene som var på vei, til å vende om, å skille kvinnene fra mennene deres og å kaste i fengsel dem de hadde makt over, og de utsatte dem for alle slags plager. De påførte dem all slags pine for å få dem til å vende seg bort fra religionen sin. Men fordi de fryktet at det skulle bryte ut borgerkrig, våget de ikke å drepe dem. Muslimene grep likevel enhver anledning og la i vei mot Medîna. En dag spente også Hadrat ’Umar på seg sverdet. Han tok pilene og spydet sitt og gikk tawâf rundt Kâ‘ba syv ganger foran alle. Med høy stemme sa han til polyteistene som var der: «Se, også jeg utvandrer på Allahu ta‘âlâs vei for å verne om min religion. Hvis noen vil gjøre sin kone til enke, sine barn farløse og la sin mor gråte, så la ham møte meg bak den dalen der! …» Slik dro Hadrat ’Umar og rundt tjue muslimer fryktløst av sted mot Medîna, midt på lyse dagen. Av frykt for Hadrat ’Umar våget ingen å røre denne karavanen. Deretter tok utvandringene ikke slutt, og Ashâb al-kirâm nådde Medîna gruppe for gruppe.

«Stedet dere skal utvandre til, er blitt kunngjort for meg. Det er Yasrib (Medîna). Utvandre dit», og «Forén dere med deres muslimske brødre der. Allahu ta‘âlâ har gjort dem til brødre for dere. Han har gjort Yasrib (Medîna) til et hjemland for dere, der dere skal finne trygghet og fred.» Hadîth ash-sharîf

Hijra-ruten

I mellomtiden ba også Hadrat Abû Bakr om tillatelse til å utvandre. Vår Mester Rasûl al-akram (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) sa: «Vær tålmodig. Mitt håp er at Allahu ta‘âlâ også vil gi meg tillatelse. Da utvandrer vi sammen.» Da Hadrat Abû Bakr spurte: «Måtte min mor og far ofres for Deg! Er det en slik mulighet?», gjorde vår Profet ham glad ved å si: «Ja, det er det.» Hadrat Abû Bakr kjøpte to kameler for åtte hundre dirham og begynte å vente på den dagen. Nå var det bare vår elskede Profet, Hadrat Abû Bakr, Hadrat Alî, de fattige, de syke, de gamle og de troende som polyteistene hadde kastet i fengsel, som var igjen i Mekka.

På den annen side tok folket i Medîna (Ansâr) svært godt imot mekkanerne som hadde utvandret (muhâjirene), og ga dem husly i sine hjem. Mellom dem oppsto et sterkt fellesskap.

Polyteistene i Mekka ble urolige ved tanken på at også Rasûlullah kunne utvandre og stille seg i spissen for muslimene. De samlet seg i Dâr-un-Nadwa, der de pleide å komme sammen for å drøfte viktige saker, og begynte å snakke om hva de skulle gjøre. Shaytan kom til polyteistene i skikkelse av Shaykh an-Najdî, det vil si som en gammel mann fra Najd. Han lyttet til samtalene deres. Forskjellige forslag ble lagt frem, men ingen av dem falt i smak. Da blandet shaytan seg inn i samtalen og sa sin mening: «Ingen av det dere har tenkt ut, kan være en løsning. For Hans smilende ansikt og søte tunge vil gjøre ethvert tiltak virkningsløst. Tenk ut en annen løsning.»

Abû Jahl, Qurayshs leder, sa: «La oss velge en sterk mann fra hver stamme. Med sverd i hånd skal de angripe Muhammed. De skal hugge Ham ned og utgyte Hans blod. Da vil det ikke være klart hvem som drepte Ham. Slik blir de nødt til å godta blodpenger. Vi betaler blodpengene for Ham og blir kvitt plagen.» Shaytan likte også denne ideen og oppmuntret og anbefalte den ivrig.2

Mens polyteistene var opptatt med disse forberedelsene, kom Jabrâîl ’alaihis-salâm og meldte Rasûl al-akram om polyteistenes beslutning. Han sa også at Han ikke skulle sove i sengen Sin den natten, og kunngjorde Allahu ta‘âlâs befaling om Hijra. På grunn av denne guddommelige befalingen ba vår elskede Profet Hadrat Alî om å sove i sengen Hans og om å gi tilbake til eierne de betrodde eiendelene Han etterlot, og sa: «Sov i sengen min i natt, og dekk deg til med denne khirkaen (kappen) min! Vær ikke redd, ingen skade skal ramme deg.»

Hadrat Alî la seg slik vår Mester, Profeten, hadde befalt. Han var da tjuetre år gammel. Uten noen frykt var han rede til å ofre sitt liv i Habîbullahs sted.

Hijra-natten hadde de vantro omringet vår Mester Rasûlullahs velsignede hjem. Den natten ble de første âyatene av Sûrah Yâsîn åpenbart. Da vår Mester, Profeten, gikk ut av Sitt velsignede hus, resiterte Han over dem den 9. âyat al-karîmaen i Sûrah Yâsîn: «Vi har satt en sperre foran dem og en sperre bak dem og dekket dem til, så de ikke ser», tok en håndfull jord fra bakken og strødde den over de vantros hoder. (Det er fortalt at alle som fikk noe av denne jorden på hodet, ble drept i Badr-ghazâen (ghazâ: hellig krig).) Vår Mester Rasûlullah gikk i god behold forbi dem og kom frem til Hadrat Abû Bakrs hus. Ingen av polyteistene hadde kunnet se Ham.

«O Abâ Bakr! Vær tålmodig. Mitt håp er at Allahu ta‘âlâ også vil gi meg tillatelse. Da utvandrer vi sammen.» Hadîth ash-sharîf

En stund senere kom en person bort til polyteistene og spurte: «Hva venter dere på her?» De svarte: «At Muhammed skal komme ut av huset.» Personen sa: «Jeg sverger på at Muhammed gikk forbi dere og forsvant, og Han strødde til og med jord over hodene deres.» Polyteistene førte hendene til hodet. Og ganske riktig fant de jord på hodene sine. De tørket jorden av ansiktene og hodene. Straks stormet de døren og gikk inn i huset. Da de så Hadrat Alî i Rasûl ’alaihis-salâms seng, spurte de hvor Rasûl al-akram var.

Hadrat Alî svarte: «Det vet jeg ikke! Har dere satt meg til å vokte Ham?» Da gikk de hardhendt løs på Hadrat Alî. De vantro gikk ut og begynte å lete etter vår Mester Rasûlullah. De holdt Hadrat Alî fanget ved Kâ‘ba en stund, og så slapp de ham fri.3

Deretter gikk de til Hadrat Abû Bakrs hus og spurte ut Asmâ, Hadrat Abû Bakrs datter. Da hun ikke svarte, slo de henne. Selv om de lette overalt, fant de dem ikke, og de ble rasende. Abû Jahl, den mest ondskapsfulle av dem, lot utropere rope i og rundt Mekka og lovet 100 kameler til den som fant og brakte tilbake vår elskede Profet og Hadrat Abû Bakr, eller som kunne si hvor de var. Noen som hørte dette løftet hans og var grådige etter eiendom, væpnet seg, steg til hest og ga seg til å lete.

Da vår Mester Rasûlullah hadde æret Hadrat Abû Bakrs hus med Sitt nærvær og sagt: «Jeg har fått tillatelse til å utvandre», spurte Hadrat Abû Bakr as-Siddîq beveget: «La meg gni ansiktet mitt mot det velsignede støvet fra Dine føtter, O Rasûlullah! … Får jeg være med Deg?» Vår Mester svarte: «Ja …» Hadrat Siddîq gråt av glede. Gjennom tårene sa han: «Måtte min mor og far, ja mitt liv, ofres for Deg, O Rasûlullah! Kamelene er klare. Ta imot den av dem Du ønsker.» Verdenenes Sultan sa: «Jeg rir ikke på en kamel som ikke er min. (Men) jeg kjøper den og betaler for den.» Overfor denne bestemte befalingen måtte Hadrat Siddîq si hva kamelen kostet. Hadrat Abû Bakr kalte til seg en mann ved navn Abdullah ibn Urayqit, som var kjent som veiviser, leide ham til å vise veien og påla ham å bringe kamelene til hulen på Thawr-fjellet etter tre dager.

Torsdag den 27. i måneden Safar i det trettende året etter Bi‘that dro vår Mester, Profeten, og Abû Bakr as-Siddîq av sted med litt mat.

Underveis gikk Hadrat Abû Bakr rundt Rasûlullah, noen ganger til høyre for Ham, noen ganger til venstre, noen ganger foran og noen ganger bak. Da vår Profet spurte hvorfor han gjorde slik, svarte han: «For å avverge enhver fare som kan komme fra noen kant. Hvis det kommer noen skade, så la den ramme meg først. Måtte mitt liv ofres for Din opphøyde person, O Rasûlullah!»

Da sa vår Mester Sarwar al-âlam: «O Abâ Bakr! Ville du ønske at en ulykke som skulle ramme meg, rammet deg i stedet for meg?» Hadrat Siddîq svarte: «Ja, O Rasûlullah! Jeg sverger ved Allahu ta‘âlâ, som har sendt Deg med den sanne religion som den sanne Profet, at jeg ønsker at en ulykke som skulle komme, rammer meg i stedet for Deg.»4

Fordi sandalene til vår elskede Profet var trange, gikk de i stykker underveis, og Hans velsignede føtter ble såret, så Han hadde ikke krefter igjen til å gå. Med møye gikk de opp på fjellet og nådde frem til hulen. Da de kom til inngangen, sa Hadrat Abû Bakr: «For Allahs skyld, O Rasûlullah, gå ikke inn! La meg gå inn. Hvis det er noe skadelig der, så la det ramme meg, slik at ingen sorg og ingen smerte rammer Din velsignede person», og han gikk inn. Han feide og gjorde rent. Til høyre og venstre var det mange hull, store og små. Han rev kappen sin i stykker og tettet hullene, men ett ble stående åpent. Det tettet han med hælen sin, og så ba han Rasûlullah komme inn i hulen. Vår Mester, Profeten (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), gikk inn, la Sitt velsignede hode i fanget på Hadrat Abû Bakr og sovnet.

I det samme ble Hadrat Abû Bakr bitt i foten av en slange. For ikke å vekke Rasûlullah holdt han ut smerten og rørte seg ikke. Men da en tåre fra ham falt på Rasûlullahs velsignede ansikt, spurte Han: «Hva har skjedd, O Abâ Bakr?» Hadrat Abû Bakr sa: «En slange fra hullet som jeg tettet med foten, bet meg i foten.» Da vår Mester Rasûlullah strøk litt av Sitt velsignede spytt på Abû Bakrs sår for at det skulle bli godt, stilnet smerten straks, og såret ble helbredet.

Mens vår Mester Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) og Hadrat Abû Bakr as-Siddîq var inne i hulen, fulgte polyteistene sporene og kom frem til hulens inngang. De så at en edderkopp hadde spunnet nett over åpningen, og at to duer hadde bygd reir der. Sporfinneren Kurz ibn Alqama sa: «Her slutter sporet.» De vantro sa: «Hvis de hadde gått inn i hulen, måtte edderkoppnettet over inngangen ha blitt revet i stykker.»

Da noen av dem sa: «Vi er kommet helt hit, så la en av dere gå inn i hulen og se etter!», sa den vantro Umayya ibn Halaf: «Har dere ikke forstand i det hele tatt? Hva skal dere i denne hulen, som er dekket av lag på lag med edderkoppnett? Jeg sverger på at denne edderkoppen spant nettet sitt før Muhammed ble født.»

Mens polyteistene kranglet ved hulens munning, ble Hadrat Abû Bakr der inne grepet av uro og sa: «O Rasûlullah! Wallahi, jeg er ikke bekymret for meg selv. Men jeg frykter at noe skal ramme Din opphøyde person. Hvis jeg blir drept, er jeg bare én person, og ingenting forandrer seg. Men hvis Du blir skadet, går hele ummaten til grunne, og religionen går i ruiner.» Universets Sultan sa: «O Abâ Bakr! Vær ikke bedrøvet! … Sannelig, Allahu ta‘âlâ er med oss.»

Da Abû Bakr as-Siddîq sa: «O Rasûlullah! Måtte mitt liv ofres for Deg! Hvis en av dem bøyer hodet og ser ned, får han se oss!», sa vår Mester: «O Abâ Bakr! To personer, og den tredje av dem er Allahu ta‘âlâ. Vær ikke bedrøvet! … Sannelig, Haqq ta‘âlâ er med oss.» Polyteistene gikk tilbake uten å se inn.5

Allahu ta‘âlâ forteller om denne hendelsen i Qur’ân al-karîm og sier i betydning: «Hvis dere ikke hjelper Ham (Min Habîb), (så husk den gang) da de vantro drev Ham ut (av Mekka) som den andre av to (sammen med Hadrat Abû Bakr), da hjalp Allahu ta‘âlâ Ham (Rasûlullah) mens de var i hulen (på toppen av Thawr-fjellet). Da sa Han til Sin følgesvenn (Abû Bakr as-Siddîq): ‘Vær ikke bedrøvet, Allahu ta‘âlâs hjelp, nusrat, er sannelig med oss.’ Allahu ta‘âlâ sendte ned over Ham Sin sakîna, som gir hjertene ro, styrket Ham (Sin Habîb) med (åndelige) hærer som dere ikke så (beskyttet Ham med engler), og gjorde de vantros ord fullstendig ringe. Men Allahu ta‘âlâs (tawhîd-)ord er det aller høyeste (Han spredte Allahs navn over hele verden og gjorde det herskende). Allahu ta‘âlâ er den absolutt Overlegne. Han er den eneste som eier dom og visdom.»6

«For Allahs skyld, O Rasûlullah, gå ikke inn! La meg gå inn. Hvis det er noe skadelig der, så la det ramme meg, slik at ingen sorg og ingen smerte rammer Din velsignede person.» Abû Bakr as-Siddîq (radiy-Allahu ’anh)

Vår elskede Profet og Hadrat Abû Bakr ble i denne hulen i tre døgn. Om nettene kom Abdullah, Hadrat Abû Bakrs sønn, til hulen og fortalte hva han hadde hørt i Mekka. Âmir ibn Fuhayra, Hadrat Abû Bakrs frigitte slave og gjeteren for flokkene hans, kom med melk om nettene og visket ut sporene.

Den fjerde dagen, natt til mandag, mot morgenen, forlot vår elskede Profet Thawr-hulen og steg opp på kamelen Sin som het Quswâ. Ifølge en overlevering tok Han Hadrat Abû Bakr bak Seg på kamelen. Âmir ibn Fuhayra og Abdullah ibn Urayqit, som kjente veiene godt, red på den andre kamelen.

Verdenenes Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) skulle forlate Sitt hjemland Mekka al-Mukarrama, den mest verdifulle av alle byer, som Allahu ta‘âlâ har lovprist. Han vendte kamelen Sin mot Haram ash-sharîf og sa med sorg i hjertet: «Wallahi! Du er det beste av de steder Allahu ta‘âlâ har skapt, og det kjæreste i min Rabbs nærvær! Hvis jeg ikke var blitt drevet ut fra deg, ville jeg ikke ha dratt. For meg finnes det intet hjemland som er vakrere og kjærere enn deg. Hvis mitt folk ikke hadde drevet meg ut fra deg, ville jeg ikke ha dratt, og jeg ville ikke ha slått meg ned og funnet meg et hjem noe annet sted enn hos deg.»

I det samme kom Jabrâîl ’alaihis-salâm ned og sa: «O Rasûlullah! Lengter Du etter hjemlandet Ditt, savner Du det?» Vår Mester svarte: «Ja, jeg lengter!» Jabrâîl ’alaihis-salâm resiterte den 85. âyat al-karîmaen i Sûrah al-Qasas, som brakte det glade budskapet om at Han til slutt skulle vende tilbake til Mekka, og trøstet Hans velsignede hjerte.

Reisen gikk rolig. Selv om polyteistene lette overalt, fant de dem ikke; Janâb al-Haqq beskyttet Sin Habîb mot deres ondskap. Da de kom til et sted som heter Qudayd, stanset vår Mester Rasûlullah foran teltet til en klok og kysk kvinne ved navn Umm Ma‘bad, som var kjent for sin gavmildhet. De ville kjøpe mat, dadler og kjøtt mot betaling. Umm Ma‘bad sa: «Hvis jeg hadde noe, ville jeg ikke ta penger, men holde gjestebud for dere og beverte dere. På grunn av tørke og knappe kår har vi ingenting igjen.» Da de spurte: «Er det melk?», svarte hun: «Nei, dyrene er golde.» Da pekte Universets Sultan (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) på en mager sau som sto ved siden av teltet, og sa: «O Umm Ma‘bad! Hvorfor står denne sauen bundet her?» Hun svarte: «Den ble igjen etter flokken fordi den er svært syk og svak. Den har ikke krefter til å gå.» Da vår Profet spurte: «Har den noe melk? Gir du meg lov til å melke denne sauen?», svarte hun: «Måtte min mor og far ofres for Deg, den har ingen melk, men ingenting hindrer Deg i å melke den.»

Da gikk vår Mester Rasûlullah bort til sauen og nevnte Allahu ta‘âlâs navn. Etter å ha bedt om velsignelse (baraka) strøk Han Sin velsignede hånd over sauens jur. I samme øyeblikk ble juret fullt av melk, og melken begynte å renne. Straks hentet de et kar og fylte det. Først ga Han det til Umm Ma‘bad. Etter at hun hadde drukket, ga Han det til Hadrat Abû Bakr og de andre og lot dem drikke til de var mette. Til sist drakk Han selv. Så la Han igjen Sin velsignede hånd på sauens jur, melket den og ba om det største karet i teltet. Han fylte også det og overlot det til Umm Ma‘bad. Ifølge en overlevering levde denne sauen i atten år til, og ved velsignelsen (barakaen) fra vår Mester Fakhr al-âlam levde de av den morgen og kveld i hele denne tiden. Etter at de hadde dratt videre, kom Umm Ma‘bads mann hjem og så melken. Han ble glad og spurte: «Hvor kommer denne melken fra?» Umm Ma‘bad svarte: «En velsignet person kom og æret hjemmet vårt. Det du ser, er Hans omsorg og Hans velsignelse.» Han spurte: «Kan du beskrive Ham? Hvordan var Hans vesen og Hans utseende?»

Umm Ma‘bad sa: «Den velsignede personen jeg så, var svært velskapt og hadde et smilende ansikt. Det var en anelse rødt i øynene Hans og vennlighet i stemmen Hans. Hans velsignede øyevipper var lange. Det hvite i øynene Hans var helt hvitt og det sorte helt sort, og øynene Hans var som sminket med kohl av naturen. Håret Hans var sort, og skjegget tett. Når Han tidde, hvilte det en verdighet og en alvorlig ro over Ham. Når Han talte, smilte Han, og ordene strømte vakkert fra munnen Hans som perler på en snor. På avstand virket Han svært majestetisk, men når Han kom nær, var Han svært elskverdig og tiltrekkende. De som var hos Ham, ilte av hele sitt hjerte for å utføre Hans befalinger.» Slik regnet hun opp mange flere av Hans egenskaper. Mannen hennes, som lyttet til dette med undring, sa: «Jeg sverger på at denne personen er den Quraysh leter etter. Hadde jeg møtt Ham, ville jeg ha blitt æret med å tjene Ham, og jeg ville ikke ha forlatt Hans side.» Umm Ma‘bads mann fulgte etter vår Mester Rasûlullah, nådde Ham igjen i Rîm-dalen og ble muslim. Han ble æret med å bli en av Ashâb. Senere ble også Umm Ma‘bad muslim.7