ASHÂB TIL VÅR MESTER, PROFETEN

Vår Profets venner: Kvinne eller mann, barn eller voksen: en troende som har sett vår Mester Rasûlullah, om så bare et øyeblikk, eller, om han var blind, har talt med Ham, om så bare et øyeblikk, og som døde som muslim, kalles Sâhib eller Sahâbî. Når de er flere enn én, kalles de Ashâb al-kirâm, Sahâba al-kirâm eller Sahb (radiy-Allahu ’anhum ajma‘în). Den som var vantro da han så Rasûlullah og ble troende etter Profetens død, eller den som var troende da han så Ham, men senere falt fra Islâm, er ikke en Sahâbî. Hvis en som falt fra Islâm (etter den velsignede begivenheten som hadde gjort ham til sahâbî), ble muslim igjen etter Rasûlullahs død, er han fortsatt en sahâbî. Siden vår Mester også er Profet for jinnene, kan også en jinn være sahâbî.

Etter Profetene og de høyeste av englene er Ashâb al-kirâm de mest overlegne av alle skapninger. Hver enkelts navn skal nevnes med respekt, med «Hadrat» eller «radiy-Allahu ’anh». De som tror at Muhammed ’alaihis-salâm er Profet, det vil si alle muslimer uansett etnisitet eller land, kalles Muhammed ’alaihis-salâms ummat. Hver eneste av Ashâb al-kirâm står over hele denne ummaten. Om Sahâbîenes dyd og overlegenhet er det sagt i âyat al-karîmaer, i betydning: «Dere er den beste av ummatene.»1 «Allahu ta‘âlâ er tilfreds med dem som først kom til îmân blant Muhâjirene og Ansârene, og med dem som følger dem i godhet (dem som går på deres vei). Og de er tilfredse med Allahu ta‘âlâ. Allahu ta‘âlâ har forberedt for dem Jannaher der det renner elver under. Der skal de bli i evighet. Det er en stor frelse.»2 «Muhammed (’alaihis-salâm) er Allahu ta‘âlâs Profet. De som er sammen med Ham (det vil si Ashâb al-kirâm), er alle harde mot de vantro. Men mot hverandre er de barmhjertige. Du ser dem ofte gjøre rukû‘ (bøye seg med begge hender på knærne under namâz) og sajda (nedkastelse under namâz). Med disse ibâdatene og med den medfølelse og kjærlighet de viser menneskene, søker de Janâb al-Haqqs gunst og at Han skal være tilfreds med dem. Det kan ses på ansiktene deres at de gjør mange sajdaer (det finnes tegn og merker etter sajda i ansiktene deres). Slik er de beskrevet i Tawrât. Og deres beskrivelse i Injîl er denne: De er som en åker som skyter sine skudd, styrker dem så de blir kraftige og står fast på stilken, til glede for dem som har sådd. (Slik var Ashâb al-kirâm. De var få og svake, men så ble de mange og sterke.) Denne lignelsen gjorde de vantro og benekterne fulle av hat og vrede. Allahu ta‘âlâ har lovet dem som tror og gjør gode gjerninger, tilgivelse og en stor lønn.»3

Noen hadîth ash-sharîfer om Ashâb al-kirâm:

«Forbann ikke mine Ashâb! Om en av dem som lever etter mine Ashâb, gir gull så mye som et fjell i sadaqa, oppnår han ikke den lønnen, ikke engang halvparten av den lønnen som en av mine Ashâb oppnår ved å gi en håndfull bygg i sadaqa!»4

«Muhammed (’alaihis-salâm) er Allahu ta‘âlâs Rasûl. De som er sammen med Ham (det vil si Ashâb al-kirâm), er alle harde mot de vantro. Men mot hverandre er de barmhjertige (medfølende).» Fath: 29

«Mine Ashâb er som stjernene på himmelen. Hvem av dem dere enn følger, oppnår dere rettledning (til den rette vei).»5

«Vokt dere for å vise mine Ashâb fiendskap! Frykt Allahu ta‘âlâ! De som elsker dem, elsker dem fordi de elsker meg. De som viser dem fiendskap, har vist meg fiendskap. De som sårer dem, har såret meg. Og den som sårer meg, sårer sannelig Allahu ta‘âlâ.»

«De beste av min ummat er de som lever i min tid (Ashâb al-kirâm). Etter dem er de beste de troende som kommer etter dem, og etter dem igjen de som kommer etter dem.»

«Jahannams ild brenner ikke en muslim som har sett meg, og heller ikke en muslim som har sett dem som har sett meg.»6

Disse âyat al-karîmaene og hadîth ash-sharîfene viser tydelig Ashâb al-kirâms overlegenhet og dyder.

Ashâb al-kirâm er de mest pålitelige autoritetene når det gjelder religionens bestemmelser. For de lærte Koranen al-karîm av vår Profet, og de lærte den videre og forklarte den for dem som kom etter dem. Kunnskapen om vår Profets handlinger og ord bygger på det disse menneskene fortalte etter selv å ha sett og hørt det.

Det er således alle de bestemmelsene disse menneskene samlet har overlevert, som utgjør grunnlaget for hadîth ash-sharîfene. I Islâm ble ijmâ‘ al-ummat, det vil si de lærdes enstemmighet, fullt og helt virkeliggjort bare i Ashâbs tid. Dessuten er hver eneste av Ashâb en mujtahid-lærd hvis ord er bevis og dokument i religionen. De står over de mujtahidene som kom senere. De lærde fra Ahl as-Sunna inndeler Ashâb al-kirâm (radiy-Allahu ta‘âlâ ’anhum ajma‘în) i tre grupper etter overlegenhet: 1. Muhâjirîn (utvandrerne): De som før erobringen av Mekka forlot sine hjem, sitt land og sine slektninger i Mekka eller andre steder og utvandret til Medîna. Disse kom til Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) som troende, eller de kom til îmân da de kom til Ham. Hadrat Amr ibn Âs var en av dem (radiy-Allahu ’anhum ajma‘în).

2. Ansâr (hjelperne, støttespillerne): Muslimene som bodde i byen Medîna eller på steder i nærheten av den, og de som tilhørte de to stammene som kaltes Aws og Hazraj, kalles Ansâr. For disse menneskene lovet å yte vår Mester Rasûlullah og mekkanerne all slags hjelp og oppofrelse, og de holdt sitt løfte (radiy-Allahu ’anhum ajma‘în).

3. Andre Sahâbîer: De er verken Muhâjirîn eller Ansâr; de er muslimer som kom fra andre steder og ble æret med å være i vår Mester, Profetens (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) nærvær. Det er de som kom til îmân ved erobringen av Mekka eller andre steder. De kalles bare sahâbîer (radiy-Allahu ’anhum ajma‘în). De mest overlegne av Ashâb al-kirâm er Rasûlullahs fire Khalîfaer. I den rekkefølgen de fulgte hverandre i kalifatet: Hadrat Abû Bakr, Hadrat ’Umar, Hadrat ’Uthmân og Hadrat Alî. De nest mest overlegne sahâbîene er de seks som er igjen av de ti som ble velsignet med det gledelige budskapet om Jannah, Ashara al-Mubash-shara: Talha ibn Ubaydullah, Zubayr ibn Awwâm, Abdurrahmân ibn Awf, Sa‘d ibn Abî Waqqâs, Sa‘îd ibn Zayd og Abû Ubayda ibn Jarrâh, samt Hadrat Hasan og Hadrat Husayn (radiy-Allahu ’anhum ajma‘în).

Etter dem er de mest overlegne de førti som var de første til å bli muslimer. Deretter kommer de tre hundre og tretten sahâbîene som var med i Badr-ghazâen. Deretter kommer de syv hundre heltene som kjempet i Uhud-ghazâen. Etter dem kommer de fjorten hundre som i det sjette året etter Hijra under et tre ga Rasûlullah sitt løfte og sa: «Heller dø enn å vende tilbake!» Denne velkjente pakten kalles «Bî‘at ar-Ridwân».7

Antallet av Ashâb al-kirâm: Det var tolv tusen sahâbîer ved erobringen av Mekka, tretti tusen i Tabuk-ghazâen og nitti tusen ved Rasûlullahs avskjedshajj. Da Rasûlullah døde, fantes det omkring hundre og tjuefire tusen sahâbîer på jorden. Det finnes også andre beretninger om dette.8

De siste av Ashâb al-kirâm som døde, er disse: Abdullah ibn Awfâ døde i byen Kûfa i år 86 H. (705 e.Kr.). Abdullah ibn Yasr døde i Damaskus i år 88 H. (706 e.Kr.). Sahl ibn Sa‘d døde i Medîna i år 91 H. (709 e.Kr.), hundre år gammel. Anas ibn Mâlik døde i Basra i år 93 H. (711 e.Kr.). Abu’t-Tufayl Âmir ibn Wâsila døde i Mekka i år 100 H. (718 e.Kr.) (radiy-Allahu ’anhum ajma‘în). Etter vår Profets død, også i de fire khalîfaenes tid, holdt Ashâb al-kirâm sitt løfte om å utbre Islâms religion og å gjøre jihâd. De gikk aldri tilbake på sitt ord. I enighet forlot de alle sine hjem og sitt land, dro ut av Arabia og spredte seg i alle retninger. De fleste av dem som dro, vendte ikke tilbake; de gjorde jihâd der de kom, og utbredte Islâms religion til de døde. Slik ble mange land erobret på kort tid. I de erobrede landene spredte Islâm seg raskt. Alle Ashâb al-kirâm er rettferdige. De har alle del i å formidle Islâm. Det var de som samlet Koranen al-karîm. Det var de som overleverte hadîth ash-sharîfene fra vår Profet. Å elske dem alle er den viktigste og helt uunnværlige betingelsen for å høre til Ahl as-Sunnas trosretning. (Det er skrevet og utgitt mange verk som forteller om Ashâb al-kirâms tjenester for Islâms religion, deres eksemplariske liv, deres dyder, navnene på dem alle og deres levnetsbeskrivelser. De tyrkiske bøkene «Sahâba – the Blessed» og «Manâkib-i Chihâr Yâr-i Guzîn», utgitt av Hakikat Kitabevi, er svært verdifulle.)

Etter Profetene og de høyeste av englene er Ashâb al-kirâm de mest overlegne av alle skapninger. Hver enkelts navn skal nevnes med respekt.

«Mine Ashâb er som stjernene på himmelen. Hvem av dem dere enn følger, oppnår dere rettledning.» Hadîth ash-sharîf

Muhammed er den elskede til verdenenes Rabb,
Hans legeme er rent, Hans navn er Ahmad, Han er barmhjertighet for verdenene.
Han har den opphøyde akhlâq, Han er den som ble tiltalt med «Lawlâke …»,
Kilden til kunnskap, adab, fayz, nûr og kjærlighet.
Han er det sanne mellomleddet mellom Haqq og tjeneren,
Hans ord er legedom for sjelene, Hans navn renser hjertets rust.
Han er den sanne lege for det motløse, syke hjerte,
Ikke bare Han Selv, men også Hans ummat står høyere enn englene.
Til denne Sin mest utvalgte tjener ga Haqq hjelpere,
De tjenerne Han elsket mest, gjorde Han til Ashâb for Ham.
Rasûlullah sa: «Deres vei er min vei»,
Han viste at denne tidsalderen er den beste av alle tidsaldre.
De elsket Muhammed Mustafâ mer enn sitt eget liv,
Eiendom, gods og stillinger forlot de for Hans skyld.
De ga gjerne sitt liv for å utbre Islâm,
Yâ Rabb, for en vakker tilstand, yâ Rabb, for en ære!
Ved ett eneste sohbat med Ham ble deres nafs renset,
Hjertene deres ble fylt med ma‘rifat, fayz, nûr og tajallî.
Awliyâs tilstander nådde de på et øyeblikk;
Og de fulgte Ham alltid – for en stor ære!
De er alle rettferdige, de gjør ingen urett mot noen;
Aldri for sin nafs’ skyld ønsket de kalifatet.
Derfor kriget de ikke for det og såret ikke hverandre;
De står på det høyeste trinn, og alle er de mujtahider.