DE GRUNNLEGGENDE PRINSIPPENE I ÎMÂN (TRO)

1- Å tro på Allahu ta‘âlâs eksistens og Enhet

(Âmantu billâhi) betyr: «Jeg tror på Allahu ta‘âlâs eksistens og på Hans Enhet. Jeg bekrefter denne sannheten med mitt hjerte og bekjenner den med min tunge.» Allahu ta‘âlâ eksisterer, og Han er Én. Han har ingen partner eller noen like. Det vil si: Ingen er på noen måte Hans partner, verken i Hans egenskaper eller i Hans Person. Akkurat som alle skapningers personer og egenskaper ikke ligner personen og egenskapene til Ham som skapte dem, ligner heller ikke Skaperens Person og egenskaper personen og egenskapene til noen av Hans skapninger. Allahu ta‘âlâ alene er Skaperen av hvert lem og hver celle i alle skapninger, og Han skaper dem fra intet. Ingen kan kjenne virkeligheten ved Allahu ta‘âlâs Person. Han er hevet over alt som kan komme i tankene og i forestillingen. Det er ikke tillatt å forsøke å forestille seg Hans Person. Men vi skal lære utenat Hans egenskaper og navn som er kunngjort i Koranen al-karîm, og bekrefte og bekjenne Hans guddommelighet med dem. Alle Hans egenskaper og Hans Navn er azalî (uten begynnelse) og evige. Han er ikke materie, et legeme eller en tilstand. Han har ingen like, ingen partner og ingen motpart. Han er ikke som de ting vi kjenner eller kan forestille oss. Hvordan Han er, kan ikke forstås eller forestilles. Når vi sier «Han», er ingenting av det vi kommer til å tenke på eller kan forestille oss, Ham. Allahu ta‘âlâ eksisterer, og Han er Én. Det finnes ingen annen gud som fortjener tilbedelse, enn Ham. Allahu ta‘âlâ er ikke bundet til tid, sted eller retning. Han er ikke på noe sted eller i noen retning. Det er Han som har skapt tid, sted og retning. Uvitende mennesker tror at Han er over Arsh eller oppe i himmelen. Det er Han som har skapt Arsh og det som er over og under den. Noe som er skapt senere, kan ikke være sted for Ham som er azalî (qadîm, uten begynnelse og evig). Siden Hans Person ikke befinner seg på noe sted, er Han også hevet over de kjente seks retningene. Han er ikke over, under, foran eller bak, til høyre eller til venstre. Han er verken inne i dette universet eller utenfor det. Å være inne i eller utenfor kan man bare tenke seg om to ting som er skapt.

Man kan ikke si at Allahu ta‘âlâ er overalt. Siden Allahu ta‘âlâ er hevet over å ha et sted, er det å si at Han er overalt, det samme som å tildele Ham et sted. Den som har skapt hvert sted, det vil si alt, er Allahu ta‘âlâ. Det skapte kan ikke være Skaperens sted. Derfor skal vi i stedet for å si at Han er overalt, si: «Allahu ta‘âlâ er hevet over å ha et sted.» Derfor sier man ikke at Allah er overalt. Man sier: «Allahu ta‘âlâ er til stede og seende til alle tider og på alle steder.»

«Enhver muslim må først la sine barn lære Âmantu utenat og lære dem betydningen grundig.» Huseyn ibn Sa‘id (rahmatullahi ’alaih)

Hadrat Sayyid Abdulhakîm Arvâsî sa:

«Siden Allahu ta‘âlâ ikke er bundet til tid eller sted, er det billedlig talt å si at Han er til stede og seende. Det betyr at Han er til stede og ser uten tid og sted. Akkurat som alle Allahu ta‘âlâs egenskaper er uten tid og sted, er også Hans tilstedeværelse og Hans seende uten tid og sted.» Universet er skapt på illusjonens nivå. At universet på illusjonens nivå hele tiden fremstår som eksisterende, skjer ved Allahs kraft. Han er Skaperen, Eieren og den absolutte Herskeren over alle skapninger. Man må tro og erkjenne at det ikke finnes noen som kan herske over Ham, befale Ham eller være Ham overlegen. All overlegenhet og enhver fullkommen egenskap tilhører bare Ham. Det finnes ingen feil og ingen mangelfull egenskap hos Ham. Han kan gjøre hva Han vil. Det Han gjør, gjør Han ikke for å være til nytte for Seg Selv eller for andre. Han gjør ikke noe for å få noe igjen. I alt Han gjør, er det likevel visdom (hikmat), nytte, gunst og godhet. Allahu ta‘âlâ er ikke forpliktet til å gi Sine skapninger det som er godt og nyttig, og Han er heller ikke forpliktet til å belønne noen eller straffe andre. Om Han satte alle syndere i Jannah (Paradiset), ville det sømme seg for Hans nåde og godhet. Og om Han kastet alle som adlyder og tilber Ham, i Jahannam (Helvete), ville det ikke stride mot Hans rettferdighet. Likevel har Han villet og kunngjort at Han vil la muslimene, de som tilber Ham, komme inn i Jannah og gi dem endeløse velsignelser og godhet, og at Han vil straffe de vantro evig i Jahannam. Han går ikke tilbake på Sitt ord. Om alle levende vesener trodde på Ham og adlød Ham, ville det ikke gagne Ham på noen måte, og om alle vesener ble vantro, opprørske og overmodige og satte seg opp mot Ham, ville det ikke skade Ham på noen måte. Han tilgir, om Han vil, en person som har begått en hvilken som helst stor synd og er død uten å angre, så sant det ikke er shirk (avgudsdyrking) eller kufr (vantro). Om Han vil, straffer Han ham for en liten synd. Han har kunngjort at Han aldri vil tilgi dem som dør som vantro og frafalne, og at Han vil straffe dem evig.

De muslimene som tilber Ham, men hvis tro (i‘tiqâd) ikke stemmer med Ahl as-Sunnas tro, og som dør uten å angre, vil Han straffe i Jahannam; likevel vil slike muslimer som følger bid‘at, ikke bli værende i Jahannam for evig.

Det er mulig (jâ’iz) å se Allahu ta‘âlâ med øynene i denne verden, men ingen har noen gang gjort det. På qiyâmat-dagen vil Han på Mahshar bli sett av de vantro og av syndige muslimer i Sin Vrede og Majestet, og av fromme muslimer i Sin Godhet og Skjønnhet. Mu‘minene vil se Ham i Jannah med egenskapen Skjønnhet (jamâl). Også englene og kvinnene vil se Ham. De vantro vil bli fratatt dette.

Tidens gang, dag eller natt, kan ikke knyttes til Allahu ta‘âlâ. Siden det ikke kan skje noen forandring i Ham i noen henseende, kan man heller ikke si at Han var slik i fortiden eller vil være slik i fremtiden. Han trenger ikke inn (hulûl) i noe. Det vil si: Han forenes ikke med noe. Han har ingen motsetning, intet motstykke, ingen like, ingen partner, ingen hjelper og ingen beskytter.

Han har verken far, mor, sønn, datter eller ektefelle. Han er alltid til stede, omfatter alt og ser alt. Han er nærmere enhver enn halspulsåren. Men Hans omfatning, Hans nærvær, Hans være-med og Hans nærhet er ikke slik vi forstår ut fra disse ordene. Hans nærhet kan ikke forstås med ’ulamâs (de lærdes) kunnskap, med vitenskapsmenns intelligens eller med Awliyâs (Allahu ta‘âlâs elskede tjeneres) kashf og shuhûd (inspirasjoner, åpenbaringer). Menneskets forstand kan ikke fatte deres indre virkelighet. Allahu ta‘âlâ er Én i Sin Person og i Sine Egenskaper. Det skjer ingen forandring eller omdanning i noen av dem.

Allahu ta‘âlâs Navn er uendelige. Det er velkjent at Han har tusen og ett Navn; det vil si at Han har kunngjort tusen og ett av Sine Navn for menneskene. I Muhammed ’alaihis-salâms religion er nittini av dem kunngjort. De kalles «Asmâ al-husnâ».

Allahu ta‘âlâs dhâtî og thubûtî attributter (egenskaper)

Allahu ta‘âlâ har seks attributter som kalles Sifât adh-dhâtiyya:

1- Al-Wujûd: Allahu ta‘âlâ eksisterer. Hans eksistens er uten begynnelse. Han er Wâjib al-wujûd; det vil si at Hans eksistens er nødvendig. 2- Al-Qidam: Allahu ta‘âlâs eksistens har ingen begynnelse.

3- Al-Baqâ’: Allahu ta‘âlâs eksistens har ingen ende. Han opphører aldri å eksistere. Akkurat som det er umulig at Han skal ha en partner, er ikke-eksistens umulig for Hans Dhât (Person, Vesen) og Attributter.

4- Al-Wahdâniyyat: Allahu ta‘âlâ har ingen partner eller noen like i Sin Dhât, i Sine Attributter og i Sine Handlinger.

5- Al-Mukhâlafatun-lilhawâdith: Hans Dhât og egenskaper ligner ikke Dhât og egenskaper hos noen av Hans skapninger.

6- Al-Qiyâm bi-nafsihî: Allahu ta‘âlâ eksisterer ved Sin Dhât. Han har ikke behov for noe sted. Da det ennå ikke fantes materie eller sted, eksisterte Han, for Han er hevet over ethvert behov. Slik Han var før Han brakte dette universet fra ikke-eksistens til eksistens, slik vil Han alltid være, uten ende.

Allahu ta‘âlâ har åtte attributter som kalles Sifât ath-thubûtiyya:

1- Hayât: Allahu ta‘âlâ er levende. Hans liv ligner ikke skapningenes liv. Hans liv, som er verdig og særegent for Hans Dhât, er uten begynnelse og uten ende. 2- ’Ilm: Allahu ta‘âlâ vet alt. Hans viten er ikke som skapningenes viten. Om en maur går på en svart stein i nattens mørke, ser Han den og vet om den. Han kjenner de tankene og hensiktene som menneskene har i sine hjerter. Det skjer ingen forandring i Hans viten. Den er uten begynnelse og uten ende.

3- Sam‘: Allahu ta‘âlâ hører. Han hører uten noe middel og uten retning. Hans hørsel er ikke som skapningenes hørsel. Denne Hans Attributt er, som alle Hans andre Attributter, uten begynnelse og uten ende. 4- Basar: Allahu ta‘âlâ ser. Han ser uten redskap og uten betingelser. Hans syn er ikke med øyne. 5- Irâda: Allahu ta‘âlâ har vilje. Han skaper det Han vil. Alt blir til ved Hans Vilje. Det finnes ingen makt som kan hindre Hans Vilje.

6- Qudrat: Allahu ta‘âlâ er allmektig. Ingenting er vanskelig for Ham.

7- Kalâm: Allahu ta‘âlâ har talens egenskap. Hans Tale er ikke med redskaper, bokstaver, lyder eller en tunge.

8- Takwîn: Allahu ta‘âlâ er Skaperen. Det finnes ingen annen skaper enn Allah. Alt er skapt av Ham. Vi må ikke kalle noen annen enn Allahu ta‘âlâ for skaper. Han skapte alle vesener fra intet. Det er Han alene som skaper menneskers og dyrs bevegelser, hvile, tanker, sykdommer, helbredelse, gode og onde gjerninger, nytte og skade. Mennesket kan ikke skape sine egne bevegelser eller tanker eller noe som helst. Det er alltid Han som frembringer og skaper menneskenes tanker, handlinger, utforskninger og oppdagelser. Å bruke ordet «skaper» om noen annen enn Ham er uvitende og falsk tale.

«Siden Allahu ta‘âlâ ikke er bundet til tid eller sted, er det billedlig talt å si at Han er til stede og seende. Det betyr at Han er til stede og ser uten tid og sted.» Sayyid Abdulhakîm Arvâsî (rahmatullahi ’alaih)

Allahu ta‘âlâs sifât ath-thubûtiyya er, i likhet med Hans sifât adh-dhâtiyya, qadîm (uten begynnelse). Heller ikke disse egenskapene kan skilles fra Hans Dhât (Person). Med andre ord er Hans egenskaper verken det samme som Hans Dhât eller noe annet enn Hans Dhât. Ingen og ingenting kan være partner eller noe like i Hans Attributter. Hans dhâtî-egenskaper er de av Allahu ta‘âlâs attributter som utelukkende tilhører Hans Person. Disse Attributtene finnes ikke hos noen av de skapte. De har heller ingen forbindelse med det skapte. Hans thubûtî-egenskaper er de egenskapene som har en forbindelse med det skapte. Med unntak av egenskapen å skape har Han gitt Sine tjenere av dem i begrensede, små mengder. Det kan heller ikke skje noen forandring i disse Attributtene Hans. Også de er, som dhâtî-egenskapene, azalî (uten begynnelse). Siden skapningene ble skapt senere, er egenskapenes forbindelse med dem oppstått senere; den er ikke uten begynnelse. Disse Attributtene Hans, det vil si at Han er levende, vet, hører, ser, har makt, vil og taler, er overhodet ikke som tjenernes attributter. Det er bare navnene som er like. Det er umulig å forstå virkeligheten ved Hans Dhât og Hans Attributter.

Ingen skapning kan noen gang forstå eller fatte sin skaper. Vår Mester, Profeten, sa: «Tenk over Allahu ta‘âlâs skapninger, men grubl ikke over Hans Person. For dere kan ikke måle Hans storhet eller makte å fatte Ham.» I en annen hadîth ash-sharîf er det erklært: «Allahu ta‘âlâ er langt hevet over alt som kommer i tankene.»1

2- Å tro på englene

Wa Malâikatihi: Det betyr «Jeg tror på Allahu ta‘âlâs engler». Englene er legemer, men de er latîf (fine, eteriske), finere enn stoff i gassform. De er nûrânî (lysende). De er levende. De har forstand (’aql). Den ondskapen som finnes hos mennesker, finnes ikke hos englene. De kan anta enhver form. Akkurat som gasser blir flytende og faste og får form når de blir faste, kan englene anta vakre former. Englene er ikke sjeler som har skilt seg fra store menneskers kropper. De kristne tror at englene er slike sjeler. De er heller ikke som energi eller kraft. Noen av de gamle filosofene trodde det.

Malak (engel) betyr sendebud, budbringer. Flertall av ordet malak er «Malâika». Englene ble skapt før alle andre levende vesener. Derfor er det kunngjort at man skal tro på englene før bøkene, og på bøkene før Profetene. Også i Qur’ân al-karîm er det man skal tro på, nevnt i denne rekkefølgen. Troen på englene skal være slik: Englene er Allahu ta‘âlâs tjenere. De er ikke Hans partnere, og de er heller ikke Hans døtre, slik de vantro og avgudsdyrkerne trodde. Allahu ta‘âlâ er tilfreds med alle englene. De adlyder Hans befalinger. De begår ikke synder og setter seg ikke opp mot befalingene. De er verken mannlige eller kvinnelige. De gifter seg ikke. De får ikke barn. De har liv; det vil si at de er levende.

«Tenk over Allahu ta‘âlâs skapninger, men grubl ikke over Hans Person. For dere kan ikke måle Hans storhet eller makte å fatte Ham.» Hadîth ash-sharîf

Da Allahu ta‘âlâ kunngjorde at Han skulle skape mennesker, spurte englene: «O vår Rabb! Vil Du skape slike skapninger som skal forderve jorden og utøse blod?» Slike spørsmål fra englene, som kalles dhalla, endrer ikke det faktum at de er uskyldige og uten skyld. Av alle skapninger er englene de mest tallrike. Ingen andre enn Allahu ta‘âlâ kjenner antallet deres. Det finnes ikke noe tomt sted i himlene der englene ikke tilber. Hvert sted i himlene er fylt av engler i rukû‘ (bøyning i namâz) eller i sajda (nedkastelse). I himlene, på jorden, i gresset, i stjernene, i alt levende og livløst, i hver regndråpe, hvert blad på trærne, hvert atom og molekyl, i hver reaksjon og bevegelse, i alt har englene oppgaver. De utfører Allahu ta‘âlâs befalinger overalt. De er mellomledd mellom Allahu ta‘âlâ og skapningene. Noen av dem er befalingsmenn over andre engler. Noen av dem brakte budskap til menneskenes Profeter. Noen engler bringer gode tanker, som kalles «ilhâm» (inspirasjon), til menneskets hjerte.

Noen andre vet ikke om menneskene og alle de andre skapningene; de er blitt borte fra seg selv i Allahu ta‘âlâs skjønnhet. Hver engel har et bestemt sted og kan ikke forlate det. Englene som hører til i Jannah, er i Jannah. Deres overhode er Ridwân. Jahannams engler, zabânîene, utfører det de er befalt i Jahannam. Ilden i Jahannam skader dem ikke, slik havet ikke skader fisken. De ledende zabânîene er nitten. Deres øverste leder er Mâlik. De fire englene som skriver ned alle et menneskes gode og onde gjerninger, to som kommer om natten og to som kommer om dagen, kalles Kirâman kâtibîn eller Hafaza-engler.

Det er også fortalt at Hafaza-englene er forskjellige fra Kirâman kâtibîn-englene. Engelen på menneskets høyre side er overordnet engelen på venstre side og skriver ned de gode gjerningene. Den som er på venstre side, skriver ned de onde gjerningene. Det finnes engler som skal straffe de vantro og ulydige muslimer i gravene deres, og engler som skal stille spørsmål i gravene. De spørrende englene kalles «Munkar og Nakîr». De som skal spørre mu‘minene, kalles også «Mubashshir og Bashîr». Englene står over hverandre i rang. De mest opphøyde englene er fire. 1- Jabrâîl ’alaihis-salâm. Hans oppgave var å bringe wahy (åpenbaring) til Profetene og å kunngjøre budene og forbudene. 2- Isrâfîl ’alaihis-salâm. Han skal blåse i hornet som kalles Sûr. Han skal blåse i Sûr to ganger. Ved det første støtet skal alt levende, unntatt Allahu ta‘âlâ, dø. Ved det andre skal alle gjenoppstå. 3- Mikâîl ’alaihis-salâm. Hans oppgave er å skape billighet og dyrtid, knapphet og overflod, og å sette all materie i bevegelse. 4- Azrâîl ’alaihis-salâm. Han tar menneskenes sjeler.

Disse fire er alle englenes Profeter. Etter disse fire kommer, når det gjelder rang, fire klasser av engler: de fire englene i Hamala al-Arsh, som skal være åtte på qiyâmat; englene i Den guddommelige nærhet, som kalles Muqarrabîn; lederne for straffens engler, som kalles Karûbiyûn; og barmhjertighetens engler, som kalles Rûhâniyûn. Alle disse er de høyeste blant englene.

De står høyere enn alle mennesker unntatt Profetene. Sulahâ (de som er fromme og holder seg unna synd) og Awliyâ blant muslimene står høyere enn de alminnelige englene. Og de alminnelige englene står høyere enn de alminnelige muslimene, det vil si de ulydige og syndige.

3- Å tro på Hans bøker

Wa kutubihi: Det betyr «Jeg tror på bøkene som er åpenbart av Allahu ta‘âlâ». Han sendte disse Bøkene ned til noen Profeter ved å la engelen Jabrâîl resitere dem for dem, til noen andre skrevet på tavler, og til atter andre ved å la dem høre dem uten engel. Alle disse Bøkene er Allahu ta‘âlâs ord (Kalâm). De er uten begynnelse og uten ende. De er ikke skapt. De er ikke ord som er laget av engler, og de er heller ikke Profetenes egne ord. Alle Bøkene som er sendt ned av Allahu ta‘âlâ, er rette og sanne. Vi har fått kunnskap om hundre og fire av de himmelske bøkene. Av disse er det velkjent at ti suhuf (flertall av sahîfa, liten bok) ble åpenbart til Âdam ’alaihis-salâm, femti suhuf til Shîs (Shît) ’alaihis-salâm, tretti suhuf til Idrîs ’alaihis-salâm og ti suhuf til Ibrâhîm ’alaihis-salâm; Tawrât (den opprinnelige Toraen) ble åpenbart til Mûsâ ’alaihis-salâm, Zabûr (Salmene) til Dâwûd ’alaihis-salâm, Injîl (Bibelen) til Îsâ ’alaihis-salâm og Koranen al-karîm til Muhammed ’alaihis-salâm. Koranen al-karîm har avløst alle bøkene og opphevet gyldigheten av deres regler. Det skal aldri være noen feil, noe tillegg, noe glemt eller manglende i Koranen al-karîm før verdens ende. All kunnskap om fortiden og fremtiden finnes i Qur’ân al-karîm. Derfor er den høyere og mer verdifull enn alle Bøkene. Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) største mu‘jiza (mirakel) er Koranen al-karîm. Selv om alle mennesker og jinner samlet seg og forsøkte å si noe som tilsvarer den korteste sûraen i Qur’ân al-karîm, ville de ikke klare det. I dag er alle mennesker nødt til å følge Koranen al-karîm. I dag finnes det ikke noen ekte Tawrât eller Injîl noe sted. Det finnes forfalskede Injîler. Disse bøkene ble senere forfalsket, det vil si forandret av mennesker. Selv om de ikke var forfalsket, ville de ikke være gyldige; de er alle opphevet av Allahu ta‘âlâ.

Qur’ân al-karîm ble åpenbart âyat for âyat og ble fullført i løpet av 23 år. Qur’ân al-karîm er gyldig til qiyâmat. Den er beskyttet mot å bli ugyldig og mot å bli forandret av mennesker. Den som tror at det er en mangel eller et overskudd i den, tror ikke på Allahu ta‘âlâ. I âyat al-karîmaer heter det i betydning:

«Det er Vi som har sendt ned Koranen, og det er sannelig Vi som skal bevare den.» (Hijr: 9)

«Qur’ân al-karîm er en svært verdifull, mektig (uforlignelig) bok. Det falske kan ikke komme inn i den, verken forfra eller bakfra. (For) den er sendt ned av Allahu ta‘âlâ, som er hakîm (den Viseste) og mahmûd (i høyeste grad prisverdig).» (Fussilat: 41-42) Qur’ân al-karîm forteller om mange skjulte ting som har skjedd i fortiden og som skal skje i fremtiden. Jo mer man leser den eller hører den, desto mer lengter man etter å lese eller høre den. Man kan bli kroppslig trett, men man blir aldri lei. Det er fastslått gjennom utallige erfaringer at det å lese den eller lytte til den, tar bort bekymringer. Det har skjedd at noen som hørte den bli lest eller resitert, ble grepet av redsel og frykt i hjertet, og noen mennesker er til og med døde av virkningen. Hjertene til mange forherdede fiender av Islâm ble myke da de lyttet til Koranen al-karîm, og de kom til îmân.

Koranen al-karîm har ikke blitt forandret siden den ble åpenbart, og den vil aldri bli forandret. Qur’ân al-karîm er Allahs ord. Det er ikke mulig for mennesker å lage en slik bok. Det har ikke vært mulig å si noe som ligner bare en eneste âyat av den. I fjorten hundre år har diktere og litterater stått maktesløse og forundret overfor Qur’ân al-karîms språklige form og betydning. Etter at vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) hadde hedret den neste verden med Sitt nærvær, lot Hans første khalîfa, Hadrat Abû Bakr (radiy-Allahu ’anh), hele Koranen al-karîm samle på papir. Slik ble det dannet en bok (et manuskript) som kalles Mushaf. Alle Profetens Ashâb erklærte enstemmig at denne mushafen er Allahu ta‘âlâs ord. Den tredje khalîfaen, Hadrat ’Uthmân (radiy-Allahu ’anh), lot deretter skrive seks mushafer til og sendte dem til noen av provinsene.

Vi må lese Koranen al-karîm i dens opprinnelige form, på arabisk. En tekst skrevet med andre bokstaver kan ikke kalles Qur’ân al-karîm. Man må ha abdast (rituell avvaskning) når man tar den i hånden, sitte vendt mot qiblaen og lese den med oppmerksomhet. Man skal lese den langsomt og med khushû‘ (dyp og ydmyk ærbødighet), se i mushafen og uttale hver âyat slik den skal i samsvar med tajwîd-reglene. Man skal huske at det man leser, er Allahu ta‘âlâs ord, og adlyde budene og forbudene i Koranen al-karîm.

4- Å tro på Profetene

Wa Rusulihi: Det betyr: «Jeg tror på Allahu ta‘âlâs Profeter.» Profetene ble sendt for at menneskene skulle nå frem til den vei som Allahu ta‘âlâ er tilfreds med, og for å vise dem den rette vei. De er edle, aktverdige personer hvis natur, karakter, kunnskap og forstand står høyere enn alle andre menneskers i deres tid, og som ikke har noe dårlig karaktertrekk og ingen uverdig væremåte.

Profetene hadde egenskapen Ismat, det vil si at de verken før eller etter at de fikk kunngjort sitt nubuwwat (profetskap), begikk noen synd, verken stor eller liten. Fra de fikk kunngjort sitt nubuwwat og til deres nubuwwat var blitt kjent og utbredt, hadde de heller ingen skavanker som blindhet, døvhet eller lignende. En Profet som brakte en ny religion, kalles en Rasûl (sendebud). En Profet som ikke brakte en ny religion, men kalte menneskene til å holde fast ved den tidligere religionen, kalles en Nabî. Når det gjelder å formidle (tablîgh) befalingene og å kalle menneskene til Allahu ta‘âlâs religion, er det ingen forskjell mellom en rasûl og en nabî. Vi må tro at alle Profetene uten unntak var ærlige og sannferdige. Den som ikke tror på én av dem, regnes for ikke å tro på noen av dem.

Selv om de hadde mange fiender og ble hånet og behandlet hardt, fryktet Profetene ikke fiendene og nølte ikke med å formidle Allahu ta‘âlâs befalinger til menneskene. Allahu ta‘âlâ styrket Sine Profeter med mu‘jizaer for å vise at de var ærlige og sannferdige. Ingen kunne stå imot deres mu‘jizaer. Den som godtar og tror på en Profet, kalles den Profetens ummat. På qiyâmat-dagen vil Profetene få tillatelse til å gå i forbønn for dem i sin ummat som har mange synder, og deres forbønn vil bli godtatt. Allahu ta‘âlâ vil også gi ’ulamâ (lærde), sulahâ (fromme) og awliyâ (Allahu ta‘âlâs elskede) blant deres ummater tillatelse til å gå i forbønn, og deres forbønn vil bli godtatt.

«Det er Vi som har sendt ned Koranen, og det er sannelig Vi som skal bevare den.» Hijr: 9

Profetene (’alaihimus-salawâtu wat-taslîmât) er levende i sine graver med et liv som vi ikke kjenner; jorden lar ikke deres velsignede kropper råtne. Derfor er det sagt i en hadîth ash-sharîf: «Profetene ber namâz i sine graver.» Mens Profetenes velsignede øyne sov, sov ikke hjertets øye. Alle Profetene var like i utførelsen av sine plikter som Profeter og i det å bære nubuwwats utmerkelser. Profetene (’alaihimus-salawâtu wat-taslîmât) er mennesker. Jinner, engler og kvinner kan aldri være Profeter for menneskene. Jinner og engler kan aldri nå Profetenes rang. Profetene står over hverandre i rang og ære: for eksempel ved at deres ummat er større, at landene de ble sendt til, er større, at deres kunnskap og ma‘rifat er spredt over et større område, at deres mirakler er flere og mer varige, og at det er særlige velsignelser og gunstbevisninger for dem. I alle disse henseender er den siste tids Profet, Muhammed ’alaihis-salâm, høyere enn alle andre Profeter. De Profetene som kalles Ulu’l-’azm, står høyere enn de andre Profetene. Rasûlene står høyere enn de nabîene som ikke er rasûler. Âdam ’alaihis-salâm er Safîyyullah, den rene person som ble skapt utvalgt ved Allahu ta‘âlâs nåde. Nûh ’alaihis-salâm er Najîyullah, den som alltid er opptatt av Allahu ta‘âlâ og når frem til de guddommelige fayz. Ibrâhîm ’alaihis-salâm er Khalîlullah, fordi det i Hans hjerte ikke fantes kjærlighet til noen skapning, bare kjærlighet til Allahu ta‘âlâ. Mûsâ ’alaihis-salâm er Kalîmullah, fordi Han talte med Allahu ta‘âlâ. Îsâ ’alaihis-salâm er Rûhullah og Kalimatullah, for Han hadde ingen far og ble født av sin mor bare ved det guddommelige Ord (Kalima al-ilâhiyya) «Vær!» Dessuten forkynte Han Allahu ta‘âlâs ord, som var fulle av visdom, og brakte dem til menneskenes ører.

Muhammed ’alaihis-salâm, som er årsaken til at alle skapninger ble skapt, og som er den mest opphøyde, den mest ærefulle og den mest verdifulle av alle mennesker, er Habîbullâh (Allahu ta‘âlâs elskede). Det finnes svært mange tegn som viser Hans storhet og overlegenhet og at Han er Habîbullâh. Derfor kan ord som «ble overvunnet» eller «led nederlag» ikke sies om Ham. På qiyâmat vil Han stå opp av Sin grav før alle andre.

Han vil gå til Mahshar før alle andre. Han vil gå inn i Jannah før alle andre. Hans vakre karaktertrekk kan ikke telles opp, og menneskelig evne strekker ikke til for å beskrive den.

På qiyâmat-dagen vil alle Profetene søke skygge under Hans banner. Allahu ta‘âlâ befalte hver Profet: «Hvis dere lever til den tid da Muhammed ’alaihis-salâm, Min Habîb, som Jeg har utvalgt og elsker blant Mine skapninger, blir Profet, skal dere tro på Ham og hjelpe Ham!» Og alle Profetene påla og befalte sine ummater det samme i sin siste vilje. Muhammed ’alaihis-salâm er «Khâtam al-anbiyâ» (den siste Profet), det vil si at ingen Profet skal komme etter Ham.

Profetenes egenskaper

Man må tro at hver Profet (’alaihimus-salâm) hadde syv egenskaper:

1- Ismat: De begår aldri synder. Profetene begår ingen synd, verken stor eller liten, som har vært eller skal bli harâm i noen religion.

«Profetene ber namâz i sine graver.» Hadîth ash-sharîf

2- Amânat [pålitelighet]: Profetene er pålitelige mennesker i enhver henseende. De sviker aldri en tillit.

3- Sidq: Profetene er ærlige mennesker i alle sine ord, gjerninger og all sin atferd. De lyver aldri.

4- Fatânat: Profetene er ytterst forstandige og kloke mennesker. Ingen med skavanker som blindhet eller døvhet ble Profet. Alle Profetene er menn. Ingen kvinne var Profet. 5- Tablîgh: Profetene lærte alt det de kunngjorde og forklarte, gjennom wahy (åpenbaring) som kom fra Allahu ta‘âlâ. Ingen av de budene eller forbudene som de kunngjorde, stammer fra deres egne tanker. De formidlet alt som de var befalt å formidle. 6- Adâlat [rettferdighet]: Profetene begår aldri urett og undertrykker aldri noen. De viker ikke fra rettferdigheten for noens skyld. 7- Amnul-azl: De blir ikke avsatt fra profetskapet. De er Profeter i denne verden og i âkhirat.

Antallet Profeter er ikke kjent. Det er velkjent at de var flere enn hundre og tjuefire tusen. Av dem var 313 eller 315 Rasûler. Det var i gjennomsnitt omkring tusen år mellom hver Rasûl. De seks høyeste rasûlene blant dem, som kalles Ulu’l-’azm, er: Âdam, Nûh, Ibrâhîm, Mûsâ, Îsâ og Muhammed Mustafâ ’alaihimus-salâtu was-salâm. Følgende trettitre Profeter er velkjente: Âdam, Idrîs, Shîs (eller Shît), Nûh, Hûd, Sâlih, Ibrâhîm, Lût, Ismâ‘îl, Is’hâq, Ya‘qûb, Yûsuf, Ayyûb, Shu‘aib, Mûsâ, Hârûn, Khidir, Yûsha‘ ibn Nûn, Ilyâs, Alyasa‘, Dhu’l-kifl, Sham‘ûn, Ishmoil, Yûnus ibn Matâ, Dâwûd, Sulaymân, Loqmân, Zakariyyâ, Yahyâ, ’Uzair, Îsâ ibn Maryam, Dhu’l-qarnain og Muhammed ’alaihimus-salâtu was-salâm.

Bare navnene på tjueåtte av dem er nevnt i Koranen al-karîm. Det er ikke sikkert om Dhu’l-qarnain, Loqmân, ’Uzair og Khidir var Profeter eller ikke. I det trettisjette brevet i andre bind av Maktûbât al-Ma‘sûmiyya står det at det finnes sterke overleveringer som sier at Khidir ’alaihis-salâm var en Profet. Og i det hundre og åttiandre brevet står det: At Khidir ’alaihis-salâm (fra tid til annen) viser seg i menneskeskikkelse og også gjør visse ting, viser ikke at Han er i live. Allahu ta‘âlâ har gitt Hans sjel, så vel som mange andre Profeters og Awliyâs sjeler, tillatelse til å vise seg i menneskeskikkelse. At man ser dem, beviser ikke at de er i live.

5- Å tro på âkhirat (det hinsidige)

Wal yawmil âkhiri: Det betyr: «Jeg tror på âkhirat-dagen.» Den begynner den dagen et menneske dør, og varer til slutten av qiyâmat (Dommedagen). Den kalles «den siste dag» fordi det ikke kommer noen natt etter den, eller fordi den kommer etter denne verden. Det er ikke kunngjort når qiyâmat skal finne sted. Men vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) fortalte om mange av tegnene på den:

Den religiøse kunnskapen vil bli glemt. Synd og ondskap vil bli mer utbredt.

Gudløse, umoralske og uærlige mennesker vil bli ledere. Allahu ta‘âlâs befalinger vil ikke bli fulgt. Det som er harâm, vil bli begått overalt. Hadrat Mahdî vil komme; Îsâ ’alaihis-salâm vil stige ned fra himmelen til Damaskus; Dajjâl vil vise seg; folk som kalles Ya‘jûj og Ma‘jûj, vil skape kaos overalt; solen vil stå opp i vest. Det vil komme store jordskjelv; en ild vil komme ut fra Jemen; himlene og fjellene vil slås i stykker; solen og månen vil formørkes; havene vil flyte sammen, koke og tørke ut …2

En muslim som begår syndige handlinger, kalles en fâsiq. Fâsiqene og alle de vantro vil bli straffet i sine graver. Dette må man ubetinget tro på.

Det er sant at det stilles spørsmål i graven. Når den døde er lagt i graven, får han et ukjent liv og vil enten ha det godt eller bli straffet. Som det tydelig er erklært i hadîth ash-sharîfer, vil to engler ved navn Munkar og Nakîr komme til hans grav i skikkelse av to ukjente, fryktinngytende mennesker og stille ham spørsmål.3

Spørsmålene i graven vil ifølge noen lærde gjelde noen av trosprinsippene, og ifølge andre alle trosprinsippene. Derfor skal vi la barna våre lære utenat følgende spørsmål og svar:

«Hvem er din Rabb? Hvem er din Profet? Hva er din religion? Hva er (navnet på) din hellige bok? Hvor er din qibla? Hva er din madhhab i îmân og i amal (ibâdat)?»

«Min Rabb er Allahu ta‘âlâ. Min Profet er Muhammed ’alaihis-salâm. Min religion er Islâm. Min hellige bok er Qur’ân al-karîm. Min qibla er Kâ‘ba. Min madhhab i îmân er Ahl as-Sunna wal-jamâ‘at, og min madhhab i ibâdat er Imâm al-a‘zam Abû Hanîfas madhhab. Jeg er mu‘min, jeg er muslim, alhamdulillah.»

Det står skrevet i Tadhkira al-Qurtubî at den som ikke tilhører Ahl as-Sunna, ikke vil være i stand til å svare riktig. Gravene til dem som gir gode svar, vil bli utvidet, og et vindu vil bli åpnet mot Jannah. Hver morgen og hver kveld vil de se sine plasser i Jannah, og englene vil vise dem godhet og gi dem gode nyheter. Den som ikke kan svare riktig, vil bli slått med jernklubber så hardt at alle skapninger unntatt mennesker og jinner vil høre skrikene hans. Graven hans vil bli så trang at den presser ham sammen som om knoklene hans skulle gå inn i hverandre. Det vil bli åpnet et hull mot Jahannam. Morgen og kveld vil han se sin plass i Jahannam. Han vil lide bitre straffer i graven helt til Mahshar.

Det er nødvendig å tro på at man skal gjenoppstå etter døden. Når kjøtt og knokler har råtnet og blitt til jord og gass, skal alt samles igjen; sjelene skal gå inn i de kroppene de hører til, og alle skal stå opp av sine graver. Derfor kalles denne tiden Qiyâmat-dagen (oppstandelsens dag). Alle levende vesener skal samles på Mahshar (samlingsstedet).

Gjerningsbøkene skal fly til sine eiere. Den allmektige Allahu ta‘âlâ, Skaperen av jorden, himlene, stjernene og alle partikler, skal la alt dette skje. Allahu ta‘âlâs Rasûl, vår Mester (sall-Allahu ’alaihi wa sallam), har fortalt at dette skal skje. Hans ord er utvilsomt alltid sanne. Alt dette skal utvilsomt skje.

De frommes (sâlih), de gode menneskenes gjerningsbøker vil bli gitt dem fra høyre side, og de syndiges (fâsiq), de onde menneskenes gjerningsbøker vil bli gitt dem fra ryggen eller fra venstre side. Hver handling, god eller ond, stor eller liten, utført i det skjulte eller åpenlyst, vil være skrevet i denne boken. Selv handlinger som Kirâman kâtibîn-englene ikke kjenner til, vil bli brakt frem i lyset ved at lemmene vitner og ved at Allahu ta‘âlâ, som vet alt, kunngjør dem, og det vil bli spurt og holdt regnskap for hver handling. På Mahshar vil alt som er skjult, bli åpenbart, om Allahu ta‘âlâ vil. Englene vil bli spurt: «Hva gjorde dere på jorden og i himlene?» Profetene vil bli spurt: «Hvordan formidlet dere Allahu ta‘âlâs befalinger til Hans tjenere?» Og alle vil bli spurt: «Hvordan fulgte dere Profetene, og hvordan utførte dere de pliktene som ble kunngjort for dere? Hvordan ivaretok dere hverandres rettigheter?» På Mahshar vil de som har îmân, og hvis gjerninger og moral er vakre, bli belønnet og vist godhet, og de som har dårlig moral og forfeilede gjerninger, vil få harde straffer.

«Salawât som sies for meg, vil være en nûr for dere på Sirât-broen.» Hadîth ash-sharîf

Allahu ta‘âlâ vil i Sin rettferdighet straffe noen muslimer også for små synder, og Han vil i Sin nåde og godhet tilgi alle store og små synder til de mu‘minene Han vil. Med unntak av vantro (kufr) og avgudsdyrking (shirk) vil Han tilgi enhver synd, om Han vil, og Han vil straffe for en liten synd, om Han vil. Han kunngjør at Han aldri vil tilgi dem som er døde som mushrik eller vantro. De vantro med eller uten en himmelsk bok, det vil si de som ikke tror at Muhammed ’alaihis-salâm er Profet for alle mennesker, og som avviser om så bare én av de reglene (bud og forbud) Han har kunngjort, vil utvilsomt bli satt i Jahannam og straffet evig, hvis de dør i denne tilstanden.

På qiyâmat-dagen vil det være en Mîzân (vekt), ulik dem vi kjenner, til å veie gjerninger og atferd. Den er så stor at én av vektskålene kan romme jorden og himmelen. Skålen for de gode gjerningene er lysende og står på høyre side av Arsh, på den siden der Jannah er, og skålen for syndene er mørk og står på venstre side av Arsh, på den siden der Jahannam er. Handlinger, ord, tanker og blikk fra denne verden vil få form der – de gode gjerningene som lysende og det onde som mørke og motbydelige skikkelser – og bli veid på denne vekten, som ikke ligner de verdslige vektene. Det er sagt at den skålen som bærer den tyngste byrden, vil gå opp, og den som bærer den letteste, vil gå ned. Ifølge noen lærde vil det være forskjellige vekter.

Det finnes en bro som kalles Sirât, og som skal bygges over Jahannam på Allahu ta‘âlâs befaling. Alle vil bli befalt å gå over denne broen. Den dagen vil alle Profetene be inntrengende: «O min Rabb! Gi frelse!» De som skal til Jannah, vil lett gå over broen og nå Jannah. Noen av dem vil gå over som lynet, noen som vinden og noen som en galopperende hest. Sirât-broen er tynnere enn et hår og skarpere enn et sverd. Å følge Islâm i denne verden er på samme måte; å strebe etter å følge Islâm fullt ut er som å gå over Sirât. De som her tåler vanskelighetene ved å kjempe mot sin nafs, vil gå lett og uten besvær over Sirât der. Derfor kalte Allahu ta‘âlâ den rette veien som Islâm har vist, for «Sirât al-mustaqîm». Denne likheten i navn viser at det å holde seg på Islâms vei er som å gå over Sirât. De som fortjener Jahannam, vil falle fra Sirât ned i Jahannam. Det er fard å tro på Sirât-broen, fordi Sirât-broen er fastslått i Nass (Qur’ân al-karîm og hadîth ash-sharîfer). I Qur’ân al-karîm heter det i betydning: «Før dem til Jahannams Sirât og hold dem tilbake! For de skal stilles til ansvar. (Stans dem på regnskapets sted! De skal stilles til regnskap; de skal bli spurt om hva de trodde på og hva de gjorde.)» [Sâffât: 23, 24]

I boken Nuhbet-ul-leâli står det skrevet: Sirât er en bro over Jahannam. I en âyat al-karîma heter det i betydning: «Det finnes ikke én av dere som ikke skal komme dit.» [Maryam: 71] De lærde fra Ahl as-Sunna forklarte âyat al-karîmaen «Dere skal komme dit» som å komme over Sirât. [Birgivî Vasiyetnâmesi] I hadîth ash-sharîfer heter det:

«Over Jahannam vil Sirât-broen bli bygget. Jeg er den første Profet som skal gå over den med sin ummat.» [Bukhârî] «Den som elsker min Ahl al-Bayt og mine Ashâb høyt, vil ikke gli når han går over Sirât-broen.» [Deylemi]

«På qiyâmat-dagen står jeg ved begynnelsen av Sirât-broen og venter på at min ummat skal gå over. Allahu ta‘âlâ sier: ‘Be om det du ønsker, gå i forbønn for dem du vil; din forbønn skal bli godtatt.’ Etter forbønnen for min ummat fortsetter jeg å be inntrengende. Jeg reiser meg ikke fra min plass før min Rabb sier: ‘Før inn i Jannah hver eneste en av din ummat som én gang oppriktig har sagt Lâ ilâha illallah og er død med îmân.’» [Imâm Ahmad]

«Å gå over Sirât-broen avhenger av hver enkelts nûr. Noen går over på et øyeblikk, noen som lynet, noen som et stjerneskudd, andre som en galopperende hest. Den som har svært lite nûr, kryper på ansiktet. Hendene og føttene hans glir, og han klamrer seg fast igjen. Til slutt kommer han seg over, krypende.» [Tabarani] «Ingen av Ahl al-bid‘at vil være i stand til å gå over Sirât; de vil falle i Jahannam.» [Ibn Asakir]

«Mange mennesker som ikke vet at de har gått over Sirât, vil si til englene: ‘Hvor ble det av Sirât og Jahannam? Har vi gått over dem?’ Englene vil svare: ‘Dere har gått over Sirât som er over Jahannam. Men Jahannams ild trakk seg tilbake for deres nûr og var tildekket.’» [Jâmi‘us-saghîr]

«Sirât er tynnere enn et hår og skarpere enn et sverd. Englene forsøker å redde mu‘minene. Jabrâîl (’alaihis-salâm) holder meg om livet. Og jeg ber: ‘Yâ Rabbî! Gi min ummat frelse, redd dem!’ Den dagen er det mange som snubler og faller.» [Bayhaqi]

Noen av vår Mester, Profetens ummat vil gå rett til Jannah når de står opp av graven. Englene vil si til dem: – Er dere blitt stilt til regnskap? – Nei, vi er ikke blitt stilt til noe regnskap. – Har dere gått over Sirât-broen? – Nei, vi har ikke sett noen Sirât. – Har dere sett Jahannam? – Nei, vi har heller ikke sett Jahannam. – Hvilken gjerning gjorde dere, siden dere er kommet rett til Jannah uten å bli stilt til regnskap og uten å komme over Sirât? – Vi hadde to egenskaper. Takket være dem fikk vi denne velsignelsen. Den ene er at vi skammet oss overfor Allah og ikke syndet, selv når vi var alene. Den andre er at vi var tilfredse med det lille underholdet som Allah ga oss.

«I Jannah finnes det velsignelser som ingen har sett, hørt om eller engang kan forestille seg.» Hadîth ash-sharîf

Englene vil si: Disse velsignelsene er deres rett. [Ibn Hibbân] Når man nevner Sirât-broen, skal man ikke tro at den er som de broene vi kjenner. Vi sier jo: «For å komme opp i neste klasse må man over eksamensbroen.» Men en eksamen har ingenting som ligner en bro. På samme måte ligner Sirât-broen overhodet ikke de kjente broene eller eksamensbroen.4

Det finnes et basseng som kalles Hawd al-Kawthar, og som er forbeholdt vår Mester Muhammed Mustafâ (sall-Allahu ’alaihi wa sallam). Det er stort som en månedsreise. Vannet i det er hvitere enn melk, og duften er mer behagelig enn moskus. Begrene rundt det er flere enn stjernene. Den som drikker av det én gang, vil aldri bli tørst igjen, selv om han er i Jahannam. Shafâ‘at (forbønn) er sant. Profetene, Walîene, de fromme, englene og de som Allahu ta‘âlâ har gitt tillatelse, vil gå i forbønn for at de små og store syndene til de mu‘minene som døde uten å angre, skal bli tilgitt, og deres forbønn vil bli godtatt.

Jannah og Jahannam eksisterer nå. Jannah er over de syv himlene. Jahannam er under alt. Det finnes åtte Jannaher og syv Jahannamer. Jannah er større enn jorden, solen og himlene, og også Jahannam er større enn solen. «Denne verden er et fengsel for mu‘minen.» [Muslim] «Denne verden er som en Jannah sammenlignet med mors liv, men som en søppelfylling sammenlignet med Jannah.» [Ma‘rifetnâme] Kan en søppelfylling sammenlignes med Jannah? Akkurat som det er umulig for et barn i mors liv å vite at det skal komme til verden og oppleve forskjellige hendelser, er det umulig for en mu‘min som skal til Jannah, å kjenne de velsignelsene han vil få der.

I hadîth ash-sharîfer heter det: «I Jannah finnes det velsignelser som ingen har sett, hørt om eller engang kan forestille seg.» [Muslim] «Mellom velsignelsene i Jannah og velsignelsene i denne verden er det bare likhet i navnene.» [Bayhaqi]

Den som tror på Allahu ta‘âlâs uendelige makt, må tro på alt Han har kunngjort. Janâb al-Haqq kunngjør at det ikke skal være noen plage i Jannah, og at Jannahs folk skal få alle de velsignelsene de ønsker.

Sammenlignet med velsignelsene i Jannah er velsignelsene i denne verden ikke engang som deres skygge eller deres bilde. Akkurat som bildet av et tre ikke er det samme som treet selv, slik er det med denne verdens velsignelser ved siden av Jannahs velsignelser. Slik Allahu ta‘âlâ har skapt de velsignelsene som hører denne verden til, fra intet, vil Han i âkhirat skape fra intet velsignelser som ingen kan tenke seg eller forestille seg. Ingenting er vanskelig for Allahu ta‘âlâ. Det finnes verken sorg eller plage i Jannah. Betydningen av noen âyat al-karîmaer: «For dem som gjør godt, er det den beste lønn og enda mer (å skue Allahu ta‘âlâ). Verken svarthet (en flekk) eller ydmykelse skal dekke deres ansikter. De er Jannahs folk, og der skal de bli for alltid.» [Yûnus: 26] «De som tror og gjør gode gjerninger, skal ha Firdaws-Jannah som sitt oppholdssted. Der skal de bli for alltid, og de skal aldri ønske å flytte derfra.» [Kahf: 107-108] «Hvor du enn ser i Jannah, vil du se en overflod av velsignelser og et stort rike (herredømme, store gunstbevisninger).» [Insân: 20]

I hadîth ash-sharîfer heter det: «Allahu ta‘âlâ sa: ‘Jeg har forberedt for de fromme ting som intet øye har sett, intet øre har hørt, og som mennesket ikke engang kan forestille seg.’» [Bukhârî] «Den som kommer inn i Jannah, dør ikke; han lever evig. Han er alltid lykkelig, blir aldri bedrøvet og faller aldri i fortvilelse; klærne hans slites ikke, og ungdommen hans tar ikke slutt.» [Ibn Abiddunya] «Jannahs folk blir aldri syke eller gamle, de blir aldri bedrøvet og er alltid glade.» [Muslim] «Hvis den som er kommet inn i Jannah, sier: ‘Jeg vil ri på en hest’, så rir han; sier han: ‘Jeg vil fly’, så flyr han.» [Tirmidhî] «Til den som er på det laveste trinnet i Jannah, vil det bli sagt: ‘Be om hva du vil.’ Og han vil be om alt som faller ham inn. Da vil det bli sagt til ham: ‘Du skal få det dobbelte av alt du ber om.’» [Muslim] «I Jannah vil alle være 33 år gamle.» [Tirmidhî, Kurtubî, Nawawî]

6- Å tro på qadar

Wa bil-qadari khairihî wa sharrihî min-Allâhi ta‘âlâ: Det betyr: Jeg tror på qadar og på at det gode (khair) og det onde (sharr) kommer fra Allahu ta‘âlâ. Godt og ondt, nytte og skade, vinning og tap som rammer menneskene, skjer alt sammen ved Allahu ta‘âlâs forutbestemmelse.

Allahu ta‘âlâs evige vilje om at noe skal eksistere, kalles qadar (forutbestemmelse). At qadar inntreffer, det vil si at det som er villet, blir til, kalles qadâ’. Ordene qadâ’ og qadar brukes også om hverandre. Alt som skal skje fra evighet uten begynnelse til evighet uten ende – tingene, deres egenskaper, bevegelser og hendelser – skaper Han i samsvar med det Han visste i azal. Alle menneskenes gode og onde gjerninger, at de blir muslimer eller vantro, alle deres handlinger, frivillige og ufrivillige, skapes av Allahu ta‘âlâ. Han alene er Den som skaper og virker. Han skaper alt som skjer gjennom en sabab (årsak, middel, mellomledd). Han skaper alt gjennom visse midler. Profetene (’alaihimus-salâm), som befant seg på det høyeste trinn av kunnskap og vitenskap og så virkeligheten fullt ut, og Islâms ’ulamâ, som gikk i deres fotspor og nådde dråper fra deres hav av kunnskap, har kunngjort at de tingene som i dag antas å være det som brenner eller bygger opp, er maktesløse, stakkarslige mellomledd og skapninger – årsaker som den virkelige Skaperen har satt imellom. Det er Allahu ta‘âlâ alene som brenner.

Han kan også brenne uten ild, men det er Hans sedvane å brenne med ild. Hvis Han ikke vil brenne, brenner ingenting, selv midt i ilden. Han lot ikke Ibrâhîm ’alaihis-salâm brenne i ilden. Han brøt Sin sedvane fordi Han elsket Ham høyt. Hvis Allahu ta‘âlâ hadde villet, kunne Han ha skapt alt uten midler, ha brent uten ild og mettet oss uten at vi spiste. Men av godhet mot Sine tjenere knyttet Han skapelsen av alt til en årsak. Han ville skape visse ting gjennom visse mellomledd. Han skjulte Sine verk bak mellomledd. Han skjulte Sin makt bak mellomledd. Den som ønsker at Han skal skape noe, holder fast ved årsaken til det og når det slik. Den som vil tenne en lampe, bruker fyrstikker; den som vil presse olje av oliven, bruker en presse; den som har hodepine, tar en aspirin; den som vil komme til Jannah og oppnå endeløse velsignelser, følger Islâm; den som skyter seg selv med en pistol eller drikker gift, dør; den som drikker vann mens han er svett, blir syk; den som begår synder og mister sin îmân, kommer til Jahannam. Hvilket mellomledd et menneske enn tyr til, oppnår han det som mellomleddet er gjort til middel for. Den som leser muslimenes bøker, lærer Islâm, blir glad i det og blir muslim. Den som lever blant de religionsløse og lytter til det de sier, blir uvitende om religionen. De fleste av dem som er uvitende om religionen, blir uten îmân. Når et menneske setter seg på et kjøretøy, kommer han til det stedet som kjøretøyet går til. Hvis Allahu ta‘âlâ ikke hadde skapt Sine verk gjennom mellomledd, ville ingen ha hatt behov for noen andre. Alle ville ha bedt om alt direkte fra Allahu ta‘âlâ og ikke tydd til noe. Da ville det ikke finnes forbindelser mellom menneskene, som overordnet og tjenestemann, arbeider og håndverker, elev og lærer og så videre, og ordenen i denne verden og den neste ville bli brutt; det ville ikke være noen forskjell mellom vakkert og stygt, godt og ondt, lydig og opprørsk.

«Ved Janâb al-Haqq, som ga nafsen det gode og det onde: Den som renser sin nafs for kufr og opprør, er frelst. Og den som lar sin nafs bli værende i dem, har tapt.» Shams: 7-10

LA OSS SE HVA MAWLÂ GJØR

Haqq vender det onde til godt,
Alt Han gjør, er fremragende,
Tro ikke at noen annen gjør det,
Alt passer sammen,
De kloke fornemmer alt dette,
Alt Han gjør, er i harmoni,
La oss se hva Mawlâ gjør,
La oss se hva Mawlâ gjør,
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Sett din lit til Haqq,
Ta sorgen bort fra ditt hjerte,
Overlat alt til Ham og finn ro,
Finn fred hos din Rabb,
Vær tålmodig og tilfreds,
Overlat alle saker til Ham,
La oss se hva Mawlâ gjør,
La oss se hva Mawlâ gjør,
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Bind ditt hjerte til Ham,
Tro ikke at rettferd er urett,
Legg dine egne planer bort,
Overgi deg, brenn ikke i ilden,
Forstå Hans forutbestemmelse,
Vær tålmodig, bli ikke trett,
La oss se hva Mawlâ gjør,
La oss se hva Mawlâ gjør,
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Han er Hallâq og Rahîm,
Si ikke: Hvorfor er det slik?
Han er Razzâq og Karîm,
Det skal være slik for en tid,
Han er Fa‘âl og Hakîm,
Se på enden, og vær tålmodig,
La oss se hva Mawlâ gjør,
La oss se hva Mawlâ gjør,
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Kjenn Ham som oppfyller alle behov,
Se ikke ned på noen,
Rett din bønn til Ham,
Skad ingen, knus ingen hjerter,
Gi slipp på alle dine ønsker,
Ta ikke din nafs i forsvar,
La oss se hva Mawlâ gjør,
La oss se hva Mawlâ gjør,
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Heng deg ikke opp i noen sak,
Der hvor du står hjelpeløs,
Har det skjedd, så sett deg ikke imot,
Åpner Han brått det forhenget,
Det er fra Haqq, avvis det ikke,
Han helbreder den smerten,
La oss se hva Mawlâ gjør,
La oss se hva Mawlâ gjør,
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Alt er fra Haqq,
Nevn Ham i hvert øyeblikk,
Sorg og uro er forgjeves,
Legg din egen kløkt til side,
Han virker Sin hikmat,
Bli en beundrer av Haqq og si:
«La oss se hva Mawlâ gjør,
La oss se hva Mawlâ gjør,
Det er vakkert, hva Han enn gjør.
Det er vakkert, hva Han enn gjør.»
Ibrâhîm Haqqi Erzurûmî

Allahu ta‘âlâ ga Sine tjenere irâda (vilje) og gjorde denne viljen og dette ønsket deres til et middel for at Han skaper deres handlinger. Når en av Hans tjenere ønsker å gjøre noe, skaper Allahu ta‘âlâ denne handlingen hvis også Han vil det. Hvis tjeneren ikke ønsker det, vil heller ikke Allahu ta‘âlâ det, og Han skaper det ikke.

Menneskenes frivillige handlinger blir til gjennom to ting. For det første skjer de ved tjenerens vilje og evne. Derfor kalles tjenerens handlinger, det vil si at lemmene utfører det man har til hensikt å gjøre, kesb (erverv); kesb er en egenskap hos mennesket. For det andre skjer de ved at Allahu ta‘âlâ skaper dem, gir dem eksistens. Allahu ta‘âlâs bud og forbud, at Han gir thawâb og straffer, er alt sammen fordi mennesket har kesb. Allahu ta‘âlâ kjenner alt i fortid og fremtid med Sin viten uten begynnelse. For eksempel vet Han om en vantro vil forbli vantro for evig. Han vet hvordan alt som skal skje, vil skje. Alle dyr, planter og livløse ting, faste stoffer, væsker, gasser, stjerner, molekyler, atomer, elektroner, elektromagnetiske bølger, kort sagt hvert enkelt vesens bevegelser, fysiske hendelser, kjemiske reaksjoner, kjernereaksjoner, energiomsetning, de fysiologiske prosessene i levende vesener, alle tings eksistens eller ikke-eksistens, tjenernes gode og onde gjerninger og at de får gjengjeldelse for dem i denne verden og i âkhirat – alt fantes i azal i Allahu ta‘âlâs Viten. Han visste alt dette i azal. I kalendere beregner og skriver man når solen står opp og går ned gjennom året. Solen står opp og går ned på de tidspunktene som står i kalenderen. Men solen står ikke opp og går ned på de kjente tidspunktene fordi det er skrevet slik i kalenderen. At det er skrevet i kalenderen, har ingen innvirkning på at solen står opp og går ned. På samme måte har Allahu ta‘âlâ, fordi Han vet hva som skal ramme menneskene, skrevet det på Lawh al-mahfûz. At Allahu ta‘âlâ kunngjør at noen mennesker vil være ulykkelige (uten del i det gode), er fordi de selv ønsker å forbli i vantro og ikke vil ha îmân. Det er ikke slik at de er vantro fordi Allahu ta‘âlâ har kunngjort det. Allahu ta‘âlâ sier i Qur’ân al-karîm: «Janâb al-Haqq lærte mennesket det gode og det onde (eller lydighet og synd) og tilstandene ved dem, og ga mennesket ikhtiyâr (valgfrihet, irâda al-juz’iyya) så det kan gjøre et av dem. Den som renser sin nafs (som renser den for det onde og fyller den med dyder), er frelst. Den som lar sin nafs bli værende i synd, uvitenhet og villfarelse, har tapt.» [Ash-Shams: 7-10] Mennesket er fritt til å bruke sin irâda al-juz’iyya (begrensede vilje); det er ikke tvunget. Det vil si: Hvis irâda al-juz’iyya brukes til det gode, skaper Allahu ta‘âlâ det gode; hvis den brukes til det onde, skaper Han det onde. Tjeneren bruker sin irâda al-juz’iyya, og Allahu ta‘âlâ skaper. [Irâda al-juz’iyya-avhandlingen] Det betyr at Han gir det gode til den som vil det gode, og han blir lykkelig. Han gir det onde til den som vil det onde, og han blir ulykkelig. Det er ingen tvang her. Allahu ta‘âlâ tvinger ikke mennesker til å synde, og Han kaster dem ikke med tvang i Jahannam. Alt i alt skjer det ingenting som strider mot rettferdigheten. Allahu ta‘âlâ har kunngjort at Han vil belønne de av Sine tjenere som overholder budene og holder seg borte fra forbudene, og straffe dem som gjør det motsatte.