Å FØLGE MUHAMMED ’ALAIHIS-SALÂM

Å følge Muhammed ’alaihis-salâm er å gå på Hans vei. Hans vei er den veien som Koranen al-karîm viser. Denne veien kalles Dîn al-Islâm (Islâms religion). For å følge Ham må man først ha îmân (tro) og lære Islâm godt, deretter utføre fardene og unngå harâmene, og deretter utføre sunnatene og holde seg borte fra makrûhene. Etter alt dette bør man også strebe etter å følge Ham i det som er mubâh (tillatt). Å ha îmân betyr å begynne å følge Ham og å gå inn gjennom lykksalighetens port.

Allahu ta‘âlâ sendte Ham for å innby alle mennesker i verden til lykksalighet og erklærte i den tjueåttende âyat al-karîmaen i Sûrah Saba’, i betydning: «O Min elskede Profet! Jeg sender Deg for at Du skal bringe alle mennesker i verden det glade budskapet om den evige lykksaligheten og vise dem veien til denne lykksaligheten.»

For eksempel er det mange ganger mer verdifullt at en som følger Ham, sover litt midt på dagen, enn å tilbringe mange netter i tilbedelse uten å følge Ham. For det var Hans velsignede vane å gjøre «qaylûla», det vil si å sove litt før middagstid. Og å ikke faste på Eid-dagen, men spise og drikke fordi Hans religion befaler det, er mer verdifullt enn mange års faste som ikke finnes i religionen. Den zakât som gis til de fattige etter Hans religions bud, er mer opphøyet og mer verdifull enn å gi gull så stort som et fjell i almisse etter eget ønske.

Etter at Hadrat ’Umar, Amîr al-mu‘minîn, en morgen hadde utført morgen-namâzen i jamâ‘at, så han ut over jamâ‘aten, og da han ikke så en av dem, spurte han etter ham. Ashâb sa: «Han tilber om nettene helt til morgenen. Kanskje søvnen har overmannet ham nå.» Amîr al-mu‘minîn sa: «Det hadde vært bedre om han hadde sovet hele natten og utført morgen-namâzen i jamâ‘at.»

Selv om de som utsetter seg for strabaser og anstrenger seg uten å følge Islâm, sløver sitt nafs, er dette verdiløst og ringe, fordi de ikke gjør det i samsvar med Islâm. Hvis de får noen lønn for sine anstrengelser, får de ikke annet enn noen få verdslige fordeler. Men hva er vel hele verdens verdi og betydning, så noen få deler av den skulle ha noen verdi? Disse menneskene ligner dem som gjør simpelt arbeid: De arbeider hardere og blir mer slitne enn alle andre, men lønnen deres er, i forhold til arbeidet, lavere enn alle andres. De som følger Islâm, derimot, er som gullsmeder som arbeider med fine edelstener og kostbare diamanter. Arbeidet deres er lite, men fortjenesten svært stor. Noen ganger gir én times arbeid dem fortjenesten av hundretusener av år. Grunnen til dette er at en gjerning som er i samsvar med Islâm, blir tatt imot av Haqq ta‘âlâ; Han er tilfreds med den, og derfor liker Han den svært godt. At det er slik, har Han erklært mange steder i Sin Bok.

For eksempel erklærer Han i den trettiførste âyat al-karîmaen i Sûrah Âl-i ’Imrân, i betydning:

«O Min elskede Profet! Si til dem: ‘Hvis dere elsker Allahu ta‘âlâ, og hvis dere ønsker at Allahu ta‘âlâ også skal elske dere, så følg meg! Allahu ta‘âlâ elsker dem som følger meg.’»

Å følge Muhammed ’alaihis-salâm betyr å sette pris på Ahkâm al-islâmiyya og utføre dem med glede og kjærlighet, å ære og respektere Hans påbud og det som Islâm verdsetter og holder høyt, og Islâms lærde og fromme, å strebe etter å utbre Hans religion, og å holde lavt dem som ikke vil følge Hans religion, som ikke liker den eller ikke bryr seg om den.

«O Min elskede Profet! Jeg sender Deg for at Du skal bringe alle mennesker i verden det glade budskapet om den evige lykksaligheten og vise dem veien til denne lykksaligheten.» Saba’: 28

Haqq ta‘âlâ elsker ikke og liker ikke noe av det som ikke er i samsvar med Islâm. Kan det gis belønning for noe som ikke er elsket og ikke er likt? Tvert imot fører det til straff. Å oppnå lykksalighet i de to verdener avhenger bare og utelukkende av å følge Muhammed ’alaihis-salâm, som er Mesteren i denne verden og i âkhirat. For å følge Ham er det nødvendig å ha îmân og å lære Ahkâm al-islâmiyya og utføre dem som de skal utføres. Å bli reddet fra Jahannam i âkhirat er forbeholdt bare dem som følger Muhammed ’alaihis-salâm. Alle gode gjerninger som er gjort i denne verden, alle oppdagelser, alle tilstander og alle kunnskaper er til nytte i âkhirat på den betingelse at man er på vår Mester Rasûlullahs (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) vei. Ellers blir enhver god gjerning som gjøres av dem som ikke følger Allahu ta‘âlâs Profet, liggende igjen i denne verden og blir årsak til at deres âkhirat blir ødelagt. Det vil si at den ikke kan være annet enn en istidrâj (et bedrag i godhetens skikkelse). For å kunne følge Muhammed ’alaihis-salâtu was-salâm fullt ut og feilfritt må man elske Ham fullt ut og feilfritt. Tegnet på fullkommen og moden kjærlighet er å holde seg borte fra Hans fiender og ikke å elske dem som ikke liker Ham. I kjærligheten er det ikke plass for slapphet og ettergivenhet. De elskende er som besatt av sin elskede og fjerner seg ikke et øyeblikk fra hans befalinger. De kan ikke være sammen med dem som går imot dem. Kjærligheten til to motsetninger kan ikke finnes i det samme hjertet. Det vil si at det er umulig at to motsatte ting er samlet (jam‘ az-ziddayn) på samme sted. Denne verdens velsignelser er forbigående og bedragerske. Det man har i dag, tilhører en annen i morgen. Men det man skal oppnå i âkhirat, er uendelig, og det blir fortjent mens man er i denne verden. Hvis disse få dagene av livet blir tilbrakt i lydighet mot Muhammed ’alaihis-salâm, som er det mest verdifulle mennesket i denne verden og i âkhirat, kan man håpe på evig lykksalighet og uendelig frelse og redning. Ellers er alt intet, så lenge man ikke følger Ham. Så lenge man ikke følger Ham, blir hver god gjerning og hver velgjerning liggende igjen her; ingenting oppnås i âkhirat. Selv et lite fnugg av å følge Ham er mange ganger bedre enn alle denne verdens velsignelser og all lykksaligheten i âkhirat. Menneskehetens fortrinn og ære er å følge Ham. For muslimer som vil følge Rasûlullah, er den grunnleggende betingelsen å tilhøre en av Ahl as-Sunnas fire sanne madhhaber. Det er fard å ha îmân på vår Mester, Profeten, å bekrefte det Han brakte, å elske og adlyde Ham, å ta imot Hans råd og å vise Ham respekt og ære. Om dette erklærer Allahu ta‘âlâ, i betydning: «Tro derfor på Allahu ta‘âlâ og Hans Rasûl, som er Hans ummî Nabî, og følg Ham, så dere kan finne veiledningen og den rette veien.»1 Og: «Den som ikke tror på Allahu ta‘âlâ og Hans Profet, (skal vite at) Vi sannelig har gjort i stand en rasende (forferdelig og skrekkelig) ild for de vantro.»2 Yahyâ ibn Muhammed ibn Abdullah, Muhammed ibn Ibrâhîm ibn Sa‘îd, Umayya ibn Bustân og Muhammed ibn Ibrâhîm ibn Sa‘îd forteller at Abû Hurayra (radiy-Allahu ’anh) har overlevert denne hadîth ash-sharîfen fra Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam): Vår Mester Rasûlullah sa: «Jeg er blitt befalt å kjempe mot menneskene (de vantro) inntil de vitner at det ikke finnes noen annen gud enn Allah, og tror på meg og på det jeg har brakt (Islâm). Når de gjør det (tror), har de berget sin eiendom og sitt liv fra meg, unntatt det som er Islâms rett (det vil si at hvis en muslim har begått en synd, blir den straffen som Islâm har fastsatt, fullbyrdet). Hans regnskap er overlatt til Allah.»3

«Den som adlyder meg, har adlydt Allahu ta‘âlâ. Den som er ulydig mot meg, har vært ulydig mot Allahu ta‘âlâ.» Hadîth ash-sharîf

«Den som adlyder meg, har adlydt Allahu ta‘âlâ. Den som er ulydig mot meg, har vært ulydig mot Allahu ta‘âlâ. Den som adlyder mine befalinger, har adlydt meg, og den som er ulydig mot mine befalinger, har vært ulydig mot meg.»

«Den som adlyder meg og følger det jeg har brakt, og den som er ulydig mot meg og fornekter det jeg har brakt, er i samme situasjon som en mann som har latt bygge et hus, gjort i stand mange slags gode retter (for å holde et stort festmåltid for menneskene) og gitt en i oppdrag å innby menneskene til måltidet. Den som tar imot innbydelsen, går inn i huset og spiser så mye han vil av rettene som er gjort i stand. Men den som ikke tar imot innbydelsen, kan ikke gå inn i huset og kan ikke spise av rettene som er gjort i stand. Huset er Jannah (som er gjort i stand for de gudfryktige som har tatt imot Rasûlullahs innbydelse). Den som innbyr (til Allahu ta‘âlâ og til Jannah, som er full av Hans velsignelser), er Muhammed (’alaihis-salâm). Den som er ulydig mot Muhammed (’alaihis-salâm), har vært ulydig mot Allahu ta‘âlâ. Muhammed (’alaihis-salâm) er Den som skiller mellom menneskene: de troende som bekrefter Ham, og de vantro som fornekter Ham.»

«Hold fast ved min sunnat og ved sunnaten til Khulafâ ar-râshidîn (det vil si de fire khalîfaene som etterfulgte vår Profet) etter meg. Hold fast ved den med all deres kraft og nøyaktighet. Hold dere borte fra det som blir innført (i religionen) i ettertid (det som ikke finnes i Koranen al-karîm, i sunnat, i ijmâ‘ al-ummat [den konsensus som er oppnådd av de dyptgående lærde som kalles mujtahid] og i qiyâs al-fuqahâ [det krevende arbeidet som fiqh-lærde utfører for ved ijtihâd å utlede regler, påbud og forbud fra Koranen al-karîm og hadîth ash-sharîfene; regler og prinsipper som er utledet på denne måten]).

For alt som er innført (i religionen) i ettertid, er bid‘at. Og enhver bid‘at er villfarelse.»4

I den hadîth ash-sharîfen som Anas ibn Mâlik har overlevert om å følge Rasûlullah, sa vår Profet (sall-Allahu ’alaihi wa sallam): «Den som gjenoppliver min sunnat (det vil si utbrer den ved å praktisere den), har gjenopplivet meg (det vil si opphøyet min ære og gjort mitt påbud kjent). Og den som gjenoppliver meg, skal være sammen med meg i Jannah.»

Vår Mester, Profeten, sa til Bilâl ibn Hârith: «Hvis noen innfører en sunnat al-hasana (noe som er nyttig og ikke strider mot eller går imot Islâm) i Islâm, oppnår han belønningen for den og belønningen til dem som praktiserer den. Hvis noen innfører en sunnat as-sayyi’a (noe som strider mot eller går imot Islâm) i Islâm, får han synden for den og syndene til dem som praktiserer den.»5

Hadrat ’Umar ibn Abdulaziz sa: «Vår Mester Rasûlullah åpnet en vakker vei, og etter Ham åpnet Hans khalîfaer veier. Å handle i samsvar med Rasûlullahs sunnat og sunnatene til Hans khalîfaer etter Ham er å handle i samsvar med Allahu ta‘âlâs Bok. Å adlyde Allahu ta‘âlâ og vår Mester, Profeten, er å styrke Allahu ta‘âlâs religion. Ingen har rett til å forvanske eller forandre Islâm.» Det er heller ikke tillatt å handle etter ordene til dem som går imot sunnaten. De som følger sunnaten til vår Mester, Profeten, og til Ashâb al-kirâm, har nådd den rette veiledningen. Den av dem som ber om hjelp, får hjelp. Den som går imot de velsignede sunnatene og ikke handler etter dem, har slått inn på en annen vei enn den muslimene går. Allahu ta‘âlâ lar en slik person gjøre onde gjerninger og kaster ham i Jahannam. Og Jahannam er det verste av alle bestemmelsessteder.

Hadrat Ahmad ibn Hanbal sa: «En dag var jeg sammen med en gruppe mennesker. De kledde av seg helt og gikk ut i vannet. Men jeg fulgte hadîth ash-sharîfen ‘Den som tror på Allahu ta‘âlâ og på âkhirat-dagen, skal ikke gå inn i et bad (uten å dekke sine awrat-deler)’, og kledde ikke av meg. Den natten sa noen til meg i drømme: ‘O Ahmad! Glade budskap til deg! For Allahu ta‘âlâ har tilgitt deg fordi du fulgte Rasûlullahs sunnat. Han har gjort deg til en imâm. Menneskene skal følge deg.’ Da jeg spurte: ‘Hvem er du?’, sa han: ‘Jeg er Jabrâîl.’» Den som ikke følger Rasûlullah (sall-Allahu ’alaihi wa sallam) i alle sine gjerninger, kan ikke være mu‘min. Hvis han ikke elsker Ham mer enn sitt eget liv, er hans îmân ikke fullstendig. Han er Profeten for alle mennesker og jinner.

Det er wâjib for hvert folk i hvert århundre å følge Ham. Det er nødvendig for enhver mu‘min å hjelpe Hans religion, å gjøre Hans vakre akhlâq til sin egen, å nevne Hans velsignede navn ofte, å si salât og salâm med respekt og kjærlighet når han sier eller hører Hans navn, å lengte etter å se Hans velsignede ansikt og å elske og ære Koranen al-karîm og den religionen som Han brakte.

Han talte ikke av egne lyster, hvert av Hans rene ord var åpenbaring,
Han var et hav fylt med visdommens perler, Han, gavmildhetens kilde.
Hans legeme var blant menneskene, men Hans hjerte var alene med Hans Venn,
hvert øyeblikk fant Han enheten i mangfoldet, Han, gavmildhetens kilde.
Måtte salât og salâm være over Ham, Hans familie og Hans følgesvenner,
for Han gjorde dem til Sine venner, Han, gavmildhetens kilde.
Kom, O Haqqi, glem menneskene og lær god moral av Haqqs Elskede,
for Han hadde fått god moral av Haqq som en gave, Han, gavmildhetens kilde.
Ibrâhîm Haqqi Erzurumî

«Det mennesket som Allahu ta‘âlâ elsker høyest, er den som lærer sin religion og lærer den videre til andre. Lær deres religion fra de islamske lærdes munn!» Hadîth ash-sharîf

Medîna al-Munawwara [1890]